Det som ofte svikter i dagens helsevesen er at man er gode til å bringe folk ”tilbake til livet”, men ikke gode nok på å bringe dem tilbake til ”et verdig varig liv”! sier Jarle Heitmann, nestleder i styret for LHL Skibotnsenteret.
Norge har et av verdens beste helsevesen hvis man blir syk, med den best mulige medisinske oppfølgingen penger og forskning kan gi. Men etter utskriving er det noe som ofte svikter. Pasienter med alvorlige kroniske lidelser eller skader, trenger fortsatt hjelp til å takle en ny hverdag, som kan innebære en sjokktilstand for mange.
Det handler om å ta ansvar for egen helbredelse og funksjonsforbedring, ved å starte opptrening og få svar på mange spørsmål man har om egen sykdom/lidelse. Ikke minst har man mange tanker om den nye livssituasjonen og man kan slite med angst for å bli syk igjen eller blir dårligere.
For få får tilbud om rehabilitering
Bare et lite mindretall får i dag et tilfredsstillende tilbud om rehabilitering. En undersøkelse fra Feiringklinikken (LHL) i juni 2005, viser for eksempel at bare 1 av 5 hjertesyke får tilbud om rehabilitering. Situasjonen er dessverre ikke blitt noe bedre siden da! Tilbud på rehabilitering preges i dag av å være for lite, for usammenhengende og basert på tilfeldigheter.
Resultatet blir flere tilbakefall og svingdørspasienter, mindre livskvalitet, mer og lengre sykemeldinger, mer uførepensjonering og i verste fall en alt for tidlig død! Det er tragisk for enkeltmennesker og det er dyrt for samfunnet! Ved å bruke mer ressurser på rehabilitering, kunne man spart flerfoldige større summer totalt sett for samfunnet. Nedprioritering av rehabilitering er derfor en vond sirkel, som vi før eller siden må komme oss ut av!
Tilbudet på rehabilitering får vi til, om man bare har viljen. LHL Skibotnsenteret har for eksempel en kapasitet for å kunne rehabilitere opptil 47 hjerte og lungesyke. Men med dagens avtaler med helseforetaket, har man kun fått mulighet til å ta inn 10 lunge og 10 hjertesyke - altså bare under halve kapasiteten. Det er synd at man ikke har fått mulighet til å hjelpe enda flere når det er kapasitet til det, når vi vet at så mange behøver et slikt tilbud for å komme tilbake til et ”verdig liv”.
Ville blitt uføretrygdet som 32-åring
Jeg har selv stått frem som kronisk hjertesyk. Mitt livs største sjokk skjedde for 4 år siden, som en ung og aktiv 32-åring. Min påstand er at uten at jeg fikk - i utgangspunktet - et lavterskel rehabiliteringstilbud , som jeg selv måtte lete meg frem til og ganske vilkårlig fant, ville jeg i dag vært uføretrygdet. Men i dag lever jeg i stedet et ”verdig liv”, hvor jeg fungerer fullt ut i jobb og med en aktiv fritid – med idrett og friluftsliv.
Vi kan alle bli rammet av kroniske sykdommer eller skader. Jeg var en av de heldige! Derfor er det provoserende at jeg møter andre kronikere, flere i ung alder - som ikke får den hjelp de behøver for å få et verdig liv igjen. Det er en tragedie for dem det gjelder. Men det er også en tragedie for samfunnet. Fordi man kunne relativt enkelt – gjennom å prioritere rehabilitering – hjulpet så mange flere.
Samhandlingsreformen: Lovfestet rett til rehabilitering?
Det er de regionale helseforetakene som har oppgaven med å fordele økonomiske rammer til opptrenings- og rehabiliteringsplasser. Vi opplever nå at i den økonomiske situasjonen flere helseforetak er kommet i, blir rehabilitering en deltaker i en hard konkurranse om ressursene. Rehabilitering blir da ofte en salderingspost. Og den vonde sirkelen fortsetter.
Rehabilitering har blitt et ”stebarn” i det offentlige helsevesen. Derfor er det nødvendig å få på plass en reform som lovfester retten til slikt tilbud. Regjeringen Stoltenberg sa i Soria- Moria erklæringen at de skulle; ”sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det”.
Vi som er opptatt av helse og rehabilitering venter derfor med spenning på den nye Samhandlingsreformen. Den bør bidra til at den vonde sirkelen nå brytes!