Kvinner og tuberkulose

Kvinnehelse – ikke bare reproduktiv helse

Det er dessverre liten oppmerksomhet om kvinners helse i sin alminnelighet. Dette til tross for at Verdens Helseorganisasjon (WHO) har anslått at tuberkulose er den sykdommen i fattige land som etter hiv tar livet av flest kvinner i fruktbar alder. Tuberkulose forårsaker alene flere dødsfall blant kvinner enn alle dødsfall som skyldes sykdom/komplikasjoner knyttet til kvinnelig reproduksjon.

I kjølvannet av hiv-epidemien er det gjort banebrytende forskning om kjønnsforskjeller når det gjelder sosiale, kulturelle og økonomiske konsekvenser av epidemien. Mye av denne forskningen er også relevant for andre smittsomme sykdommer som tuberkulose.

Kvinner har dårligere tilgang til helsetjenester

Generelt er stor tuberkuloseutbredelse en klar indikator på sosiale ulikheter i en befolkning. Sykdommen vil alltid ramme hardest den fattigste og mest sårbare delen av befolkningen, og den rammer både kvinner og menn. Men fordi kvinner i mange samfunn har lavere sosial status enn menn, og manglende selvbestemmelse over eget liv og helse, vil de ofte oppleve større sosiale tilleggsbelastninger enn tilfellet er for menn. Tilgangen til nødvendig helsehjelp er gjerne mer begrenset for kvinner ut i fra de sosiale kjønnsforskjeller, og rammer derfor også barna. 

Per i dag har vi ikke nok kunnskaper om hvordan kjønnsforskjeller slår ut når det gjelder tuberkulose. Vi vet at forskjellene mellom kvinner og menn er der, men vi vet lite om hvorfor. Likevel viser befolkningsundersøkelser av smittespredningen at det er betydelig flere menn enn kvinner som er smittet av tuberkulose.

Biologisk eller sosial faktor?

Men utbredelsen av selve sykdommen viser et annet bilde; i noen aldersgrupper er utbredelsen av tuberkulose like stor og også større blant kvinner enn menn. Man antar at tuberkulosesmittede kvinner, særlig i fruktbar alder, har lettere for å utvikle sykdommen enn menn. Sannsynligvis er forklaringen på dette kompleks; kjønnsforskjeller eksisterer både fordi menn og kvinner er biologisk forskjellige, men like mye fordi ulike sosiale kjønnsroller også er bestemmende for kvinners og menns helse.

I mange nasjonale tuberkuloseprogram blir dobbelt så mange menn som kvinner registrert. Dette er tradisjonelt blitt forklart med at det er betydelig flere menn som er smittet av tuberkulose, og at det dermed blir registrert flere sykdomstilfeller blant menn. Men ettersom man i noen land ikke har noen betydelige kjønnsforskjeller i rapporterte tuberkulosetilfeller, kan forklaringen også være at det i noen land er færre kvinner som blir registrert med tuberkulose. Dette kan være resultat av generell diskriminering av kvinner, som kan føre til at deres tilgang til helsetjenester er begrenset ut fra mange forskjellige forhold.

Stigma

At tuberkulose er en sterkt stigmatisert sykdom kan få flere negative konsekvenser for kvinner enn menn når det gjelder tilgang til helsehjelp. Dette betyr at kvinner noen steder til tross for at de er sikret nødvendig behandling og helbredelse, risikerer fullstendig tap av sosial status. Det finnes flere historier om unge kvinner som mister mulighet til giftermål og gifte kvinner som risikerer samlivsbrudd og skilsmisse.

Sosiale kostnader

De sosiale og økonomiske kostnadene ved tuberkulose er aldri blitt tilstrekkelig vurdert da det er få undersøkelser som også har vurdert kostnadene for pasientene og deres hushold. I alle fattige land er det ofte kvinnene som er nøkkelpersonene i det daglige omsorgsarbeidet og i mange tilfeller også hovedansvarlige for at husholdet får det mest nødvendige for å overleve. Dermed vil husholdet lide stort tap ved sykdom og eventuelt dødsfall hos kvinnen. 

Med utviklingen av nasjonale tuberkuloseprogram i primærhelsevesenet basert på Verdens helsereorganisasjons strategi, er det dokumentert at flere kvinner får tilgang til behandling. Dette er et viktig skritt for å bedre kvinners helsesituasjon i fattige land. Men det største bidraget for å redusere den store tuberkulosedødelighet blant kvinner ligger på et annet plan. En vesentlig forbedring kan først komme når grov diskriminering av kvinner opphører og de selv får muligheten bestemme over sitt eget liv og helse.