Allerede som 13-åring fikk Anita Torset diagnosen diabetes. I dag lever førtiåringen godt med insulinpumpe og regelmessige målinger. Men det har ikke vært noen selvfølge. Et hjerteinfarkt kom plutselig og uventet på en fjelltur for to år siden.
Sola skinte og latteren satt løst. Anita var i godt humør og spøkte med kollegene i den siste bratte leia opp til setra på ytre Standal i Ørsta kommune. «Kommer jeg meg opp her må jeg ha helikopter ned igjen». Lite visste hun da at hun skulle nettopp det.
Skarpe fjelltinder sto som en vegg bak setra og kollegene fra Blindheim omsorgssenter i Ålesund koste seg med god mat og drikke om kvelden. Men da Anita våknet neste dag hadde hun voldsom hjertebank. Blodsukkeret var lavt, hun var småkvalm og urolig i kroppen.
-Jeg spiste en sjokolade. Tok ei bøtte og gikk til bekken for å hente vann. Jeg måtte ha noe å gjøre.
Gjengen skulle gå i fjellet denne dagen. Men Anita ble dårligere. Da sprang en kollega ned fra fjellet for å finne mobildekning, og kontaktet AMK-sentralen.
-Helikopteret kom, og de trodde vel at det var gallen. De leverte meg på legevakta. Det tok litt tid før en lege fikk tatt en EKG, og den rakk ikke å bli skrevet ut før hun havnet på øyeblikkelig hjelp. Deretter bar det opp i helikopter igjen, denne gangen med kurs for St. Olavs Hospital i Trondheim. 2. september i 2006 fikk Anita, i en alder av 38 år, akutt utblokking og satt inn stent.
Større risiko for hjertesykdom
Anita forteller at hun lenge hadde gått med småvondt i magen. Hun hadde også vært på utredning for mageproblemene uten å finne noe galt. Hjerteinfarktet kom som en overraskelse på tobarnsmoren og alle andre rundt henne.
-Jeg har alltid spist sunt. Fisk og grønt, og har særlig tenkt på å få i meg omega-3. Hjertesunn mat og diabeteskost er veldig likt. Likevel fikk jeg hjerteinfarkt. Begge mine foreldre har hatt hjerte-/karsykdommer, og så har jeg selv hatt diabetes i 30 år.
Over tid vil den som har diabetes ha større risiko for å få en hjertesykdom enn andre. Og har man fått diabetes i ung alder er det viktig å holde blodsukkeret i sjakk.
-Det var så lite opplyst den gangen, sier Anita Torset, og forteller fra ungdomstida da hun nettopp hadde fått diagnosen diabetes. –Jeg hadde jo alle tegn på diabetes, ved å være tørst, måtte opp for å drikke om nettene og jeg sovnet på skolen om dagen. Det toppet seg da jeg raskt gikk ned i vekt, og jeg ble innlagt på sykehus.
-Jeg husker at jeg øvde meg på å sette sprøyter på appelsiner, før jeg lærte å sette dem på meg selv. Jeg har alltid tatt ansvar for å sette egne sprøyter. Den gang var de mye større enn de lette vi kan bruke i dag.
-Min store drøm var å bli kaptein på båt, slik som min bestefar. Men på grunn av diabetesen kunne jeg ikke ta en slik utdannelse. Likevel dro jeg på sjøen et halvt år, før jeg tok hjelpepleien.
Lever etter klokka
Det har vært vanskelig å innrømme overfor seg selv at hun har diagnosen diabetes.
-Det tok flere år før jeg godtok at jeg hadde en kronisk sykdom som jeg skulle leve med.
Helt siden ungdomstiden har Anita prøvd å spise til faste klokkeslett. I dag spiser hun hver tredje time.
-Jeg har med meg matpakka mi jeg, smiler hun, uansett hvor jeg er. Den drar jeg fram om så jeg er inne i en butikk. Når tidspunktet er der, må jeg spise. Jeg er nødt til å leve veldig strukturert. Verdiene må være rette. Det er det min hverdag går ut på nå. Jeg har alltid hatt en vanskelig diabetes. Nå har jeg insulinpumpe, som via en nål i magen gir meg jevne doser med insulin. Det fører til at blodsukkeret mitt er mer stabilt.
Rehabilitering er investering i livet
Etter hjerteinfarktet fikk hun medisiner, betablokkere, som gjorde det vanskeligere å kjenne igjen symptomene på føling. Føling er når blodsukkeret blir for lavt og gjør at en får en uro i kroppen, blir skjelven og kaldsvetter.
-Jeg dro på jobb igjen, for den betyr enormt mye for meg. Men jeg taklet det ikke. Jeg var konstant redd for at noe skulle skje med hjertet mitt. Jeg tok med meg mobilen når jeg skulle på do, i tilfelle jeg skulle få et anfall.
Anita kom til Feiringklinikken på rehabilitering i fjor sommer, og skal på nytt opphold til høsten. Det betyr mye.
-Det gir trygghetsfølelsen tilbake. Jeg får selv erfare hva hjertet tåler. For meg er rehabilitering en investering i livet. Og målet er klart: -Jeg vil tilbake i jobb, avslutter Anita Torset.
Artikkelen er hentet fra bladet Det nytter nr. 3/08
Tekst Hilde Schrøder Røyset - Foto Svein-Are Tollås/Salt studio