Geir forteller sin historie

“Storhetstiden”

Min siste "storhetstid" startet etter jeg ble gift. Ett roligere liv med flere måltider, gjerne litt kos på kvelden, flere dager i uka med potetgull, brus, sjokolade m.m satte etterhvert sine spor. At jeg i tillegg hadde en jobb hvor det var lite fysisk aktivitet gjorde ikke saken bedre.

Sommeren 2007 stoppet badevekta på 135 kg.Jeg gjorde meg vel egentlig ikke noe spesielle tanker rundt dette. Jeg var, stort sett,  fornøyd med tilstanden - "feit jeg? - neida bare litt lubben med en god pondus" - var det jeg tenkte om meg selv. Selv når jeg så i speilet kunne jeg ikke se noen direkte feit person - bare en som var litt kraftig.

 En høstkveld 2007 var ansatte og ledelse i konsernet jeg jobber i samlet for en enkel markering av ett 10 års jubileum. På slutten av dette presenterte konsernets direktør at de hadde tatt en besluttning om å melde alle inn i noe som het TC-trening. Gjennom TC-trening skulle alle ansatte, fra renholdspersonalet og opp til konsernsjef få en mulighet til å komme i bedre form.

Jeg visste jo at trim og trening var noe av det som måtte til skulle jeg komme meg ned i vekt. Vekta sto nå på 135 kg - noe som ga meg en BMI på 43 - sykelig overvektig. Nå så jeg en mulighet til å komme i gang. Ingen trimøkt fikk være mindre enn 20 minutter, så starten ble å gå en runde oppe i boligstrøket ett par kvelder i uka. Dette ble så etter hvert for enkelt, og gåturene ble lengre og lengre. Til slutt gikk jeg en runde nede i bygda på 8 - 10 km ett par tre ganger i uka.Formen ble jo sakte men sikkert bedre, og vekta reduserte seg litt, men ikke så veldig mye. I løpet av de to første årene, frem til sommeren 2009 gikk vekta ned med ca 10 kg. Da hadde jeg også kjøpt meg sykkel og syklet trimturer på opptil 20 km. Matinntaket derimot - det hadde jeg ikke gjort store endringer på.

“Så smalt det”

I flere år, helt siden midten på 90-tallet  var hverdag, helg, høytider og ferie stort sett noe som forgikk på kalenderen. For min del var det jobbing, jobbing og atter jobbing. Det virket kanskje ikke slik da, men nå i ettertid ser jeg jo at det var det. På dagtid var det den vanlige jobben som tok tiden, etter ordinær arbeidstid var det venner, bekjente, bekjente av bekjente og helt ukjente som etterspurte service og vedlikehold på sine PC'er. Når man da ikke viste betydningen av ordet "nei" så dro dette på seg mer og mer.

Så... våren 2009 bestemte vi oss for at nå skulle vi ha ferie - en riktig ordentlig ferie. Uten PC, jobbtelefon og annet. Det var 20 år siden sist vi var i syden, da på bryllupsreise, så det passet bra å feire 20 års bryllupsdag under en varmere himmel. Så sagt som gjort - reisen skulle gå til Kreta på slutten av juli.

Denne sommeren hadde jeg som nevnt begynt å sykle litt. Kjøpte meg en hybridsykkel og syklet jevnt og trutt rundt i nærbygda. De lengste turene gikk til Hovin og Rognes. Jeg hadde merket at det til tider gjorde litt ondt i brystet og i venstre armen, men etter å ha konfrontert dette med legen fant vi ut at det var endring i treningsformen som måtte være årsaken. Vekta hadde gått litt ned og lå vel på rundt 125 - 127kg.

En dag først på juni var jeg ute på en gåtur opp til "Kvennvatnet". Jeg hadde ikke kommet lagt opp i bakkene før smertene i brystet og venstre armen ble så kraftige at jeg nærmest gikk i knestående. "Det var da svært så dårlig formen var da" - var vel tankene jeg gjorde meg. Etter å ha hvilt ett par minutter fortsatte jeg oppover, men måtte gjøre regelmessige stopp på grunn av at smertene kom tilbake.Dagen etter ringte jeg legekontoret og fikk beskjed om å komme innom samme dag for en EKG. EKG'en var fin den og turnuslegen som undersøkte meg konkluderte med at det trolig var stress som var årsaken.Men, som han sa, hvis jeg ville kunne han sende meg på en AEKG. Ville... jeg ville vel vite hva som var feil og ga klart svar på det.Time til AEKG fikk jeg først på slutten av august.

Smertene i bryst og arm kom og gikk de neste ukene - jeg prøvde ut nitroglyserin som lege hadde sagt jeg kunne prøve, men uten at jeg syntes det hadde noen større effekt.

En dag midten på juli, en ukes tid før ferien startet hold jeg på å flytte på noen kasser på jobb. Smertene i armen ble så intense at jeg ringte legekontoret og fikk komme inn med en gang. Legen som undersøkte meg konkluderte med at noe trolig lå i klem i skulderen og at han skulle bestille time for MR. Fikk resept på smertestillende og ønske om en god ferie.

Ferieøya Kreta er etter min smak ett paradis. Folket, stemningen, temperaturen - alt var perfekt. Det eneste som plaget meg var at så snart vi skulle gjøre noe, gå oss en tur, ta en svømmetur, så kom denne pineaktige smerten i armen. Noen ganger gikk smerten innover mot brystet. Men, legen hadde jo sagt det var noe som lå i klem i skulderen, og da skulle man vel tro på det...

Fjerde dagen vi var der var vår 20. bryllupsdag. Vi feiret i rolige former med en bedre middag utpå kvelden. Når vi kom tilbake på hotellet kom hotellsjefen med ei flaske rødvin og ville skåle og feire sammen med oss. Det ble litt utpå natta, sånn rundt 3-tiden før vi kom i seng.

Halv seks våkner jeg av denne pinaktige smerten i armen. Prøver å ta en nitroglyserin, det har hjulpet litt før, men smertene ble bare være. Svetten begynte å renne og jeg følte meg ikke særlig bra.Da hadde min kjære kone fått nok. Hun hadde hele sommeren gått å ment at dette ikke bare var stress og denslags. “Sikker på det ikke er noe med hjerte” spurte hun jevnt. Neida svarte jeg, legen sier det er noe annet. 

Nå tok hun telefonen og ringte nødnr. Der var det ikke mye hjelp å få - ??? , men vi hadde registrert at rett ved hotellet lå det ett legekontor. Min kjære kone og den eldste datteren vår sprang dit, fikk tak i tlfnr til legen og ringte.Det tok ikke mange minutter før han var på plass, med EKG utstyr og det som trengtes. Etter en EKG måling var det ikke lenger noen tvil - her var det ett hjerteinfarkt på gang.Ambulanse ble rekvirert - resten av ferien for min del ble 12 dager på ett kretisk privatsykehus med utblokking og stenting. Nå var det nesten som å være på ferie det også, for her var det ingen korridorpasienter, samt at renhold og service var som på ett syvstjernes hotell. Enkeltrom med to senger - hvor seng nr to var forbehold pårørende. Problemet var vel bare at jeg ikke er særlig stø i det greske språket. Og grekere er heller ikke helt stø i engelsk. Husker spesielt den dagen jeg skulle gjennomgå utblokking og stenting. Jeg hadde kvelden i forveien lest igjennom ett dokument hvor det sto at jeg var innforstått med at inngrepet - i værste fall kunne medføre døden... og dette måtte jeg signere på. Den natten sov jeg dårlig.Nede på operasjonsrommet presenterte legen seg og det samme gjorde jeg, han lurte på om jeg var fra Tyskland. Nei, sa jeg “I am from Norway”. “Å är ni från norje” hørte jeg en damestemme som sa, det var operasjonsykepleieren. Da datt pulsen merkbart - det var godt å kunne snakke med noen på sitt eget språk.

Denne hendelsen på Kreta gjorde så mye med meg at jeg i dag har en tidsregning før og etter hjertinfarktet. All den tiden på sykehuset gjorde at man fikk tid til å tenke. Barna skulle da fremdeles ha sin far i live noen år, og mens jeg lå der kom også meldingen om at første barnebarn var på vei.

Selv om alt gikk bra, jeg fikk svært god pleie på sykehuset og formen ble bedre for hver dag - så er dette en opplevelse jeg gjerne kunne vært for uten - og i alle fall ikke ønske å oppleve på nytt.Når jeg kom hjem begynte en ny tilværelse - mye på grunn at noen fantastiske mennesker på LHL Røros Rehabiliteringssenter....

“RR”

Etter at jeg kom hjem fra ferien / sykehusoppholdet på Kreta ble jeg innkalt til en kontrolltime til hjertespesialist ved Røros Sykehus.Etter å ha undersøkt meg på alle de nødvendige måter og konstatert at tingene så ut til å være bra, kom han inn på dette med LHL sitt rehabiliteringssenter på Røros. De hadde en egen gruppe for personer med hjertesykdommer, være seg infarkt, bypass, flimmer etc.

Jeg hadde på forhånd hørt snakk om dette og takket umiddelbart ja til at legen kunne få søke meg inn der. I tiden som gikk før jeg skulle inn på Røros Rehabilitering fikk jeg høre enorm mye skryt om hvor bra det skulle være der. Alt det positive jeg hørte gjorde at forventningene var skyhøye da jeg en sein novemberdag 2009 møtte opp for ett opphold på 4 uker.

Hjerteteam 12 - 2009, ble vi kalt. en gjeng på 17 - 18 personer i aldergruppen sein 40 til god 80. Og da snakker jeg ikke om fødselsår, men alder :-) Det første som slo meg med Røros Rehabilitering var det de kaller "likemannsarbeide". Før jeg kom til RR hadde jeg jo snakket både med lege, familie, venner, arbeidskollegaer og andre som gjerne spurte om "hvordan går det med deg?".Samtalen jeg hadde med disse ble gjerne litt overfladisk, med kommentarer som "sier du det ja", "og nei så fælt" og så videre. De ville så gjerne innvolvere seg, men kunne liksom ikke helt sette seg inn i hvordan man hadde det.På RRS kom jeg direkte i prat med andre på hjerteteamet som hadde gjennomgått bortimot det samme som meg selv, og de samtalene var på ett helt annet nivå. Jeg fikk forståelse og tilbakemeldinger som ingen andre noen gang hadde kunne gi meg. Det var en helt utrolig opplevelse som løftet psyken, ikke bare for meg, men også for de andre på teamet.

Som nevnt dro jeg til RR med skyhøye forventninger - for å si det rett ut. Alle de forventingene ble gjort til skamme - opplevelsen jeg sitter igjen med er TI - 10 ganger over det jeg hadde forventet. Hele opplegget på RR med teamet, treningsopplegget, det faglige, mat, samtaler, ikke minst atmosfæren er ubeskrivelig. Nå ønsker jeg ingen å komme i den situasjonen at de trenger ett opphold på RR, men for at man skal kunne forstå det jeg opplevde så må det oppleves. 

Hjerteinfarktet ble en milepæl i mitt liv - ett punkt hvor tidsregningen på mange måter startet opp på nytt. RR var med på å dra meg igang imot en ny og sunnere  livsstil - som forhåpentligvis skal gjøre at det ble med det ene infarktet.

Treningsterapautene på RR gjør en helt utrolig jobb. Jeg hadde alltid trodd at trening var ett blodslit med onde muskler, blodsmak i munnen og smerter i lunger og det som værre er.

På RR lærte jeg at trening skal være gøy, gøy, gøy og ikke noe annet (med mindre man har tenkt og konkurrere mot Petter Nortug da....)Neida, den vanlig mann i gata trenger ikke å sprenge seg selv  til ytterpunktene for at det skal ha helsemessig gevinst - tvert i mot.

Ernæringsteraputen ga oss mange nyttige tips om kosthold og den maten vi fikk servert fra kjøkkenet var av ypperste kvalitet.

 “I ettertid”

I dag snart 2 år etter infarktet er vekta redusert med drøyt 55 kg siden høsten 2007, derav 45 kg siden hjerteinfarkte. Jeg trener i snitt 5 dager pr uke, ca 25 - 30 timer i mnd. Trening er nå blitt en del av min nye livsstil, takket være RRS. Jeg lever fullstendig opp til det at treningen skal være gøy, derfor veksler jeg mellom gåturer, joggeturer, sykkelturer, ergometersykkel, crosstrainer, styrketrening, skigåing, svømming, spinning og annet som jeg kan synes er gøy. Mange ganger bestemmer jeg meg i løpet av arbeidsdagen hvilken treningsform jeg skal ha akkurat den dagen - helt ut i fra dagsformen. Kostholdet er totalt snudd på hode med 4 faste måltider hver dag og med mye frukt og grønt mellom disse igjen. Jeg er aldri skrubbsulten når jeg går til matbordet. Snop er begrenset til spesielle anledninger - noe som faktisk gjør at det smaker enda bedre når man først nyter det. Fiberbrødet vi lærte å bake på Røros har fulgt meg hele tiden og brukes hver dag.

Røyken er stumpet for godt, har ikke tent en sigarett etter at jeg kom ut fra sykehuset - og har heller ikke savnet den, tvert i mot.

Tiden etter oppholdet på Røros Rehabilitering har altså forandret meg fullstendig - fysisk - men jeg savner “likemansarbeide” vi hadde. Det å kunne snakke med andre som forstår hva som foregår mellom ørene hos en som har en hjertesykdom. Enda sliter jeg med tanker jeg skulle vært foruten. Smerter i bryst og arm blir fort koblet opp mot tidligere opplevelser. Da er den eneste terapi som hjelper - en skikkelig treningstur for å kjenne at alt fungerer slik det skal.

 Jeg skulle gjerne vært tilbake på Røros Rehabilitering sammen med gruppa mi - f.eks for en uke slik at man kunne registrert forbedringer, både fysisk og psykisk. Husker vi snakket mye om dette den siste uka vi var på RR. Det burde vært en form for oppfølging i etterkant. Ikke bare ett par telefonsamtaler, men ei uke, la oss si 6 mnd etterpå. Vi var så godt i gang alle sammen når vi dro fra RR, hadde vi visst at dette skulle følges opp etter 3 eller 6 mnd ville det nok vært en pådriver for de som ikke klarte og holde motivasjonen oppe når man kom hjem til hverdagen. Dette burde helsenorge tenke på. Jeg vet at andre pasientgrupper får regelmessig oppfølging i lang tid, kanskje resten av livet. Som hjertesyk fikk jeg to konsultasjoner hos en hjertelege - “thats it”. 

Som ett lite hint til dere som ikke har en hjertesykdom eller noe annet som kan kvalifisere dere til ett opphold på RR - det er mulig å leie rom der. Prøv gjerne en weekend eller noen dager midt i uka og opplev atmosfæren og roen. Tren i bassenget eller på treningsrommet. Det finnes både gymsal og spinningrom. Og sist men ikke minst - Røros - og alt som denne byen kan tilby av natur, kultur og annet spennende. 

Så til alle dere ved LHL Røros Rehabilitering, ansatte og deltakere på hjerteteam 12/2009:

HJERTELIG TAKK FOR AT JEG FIKK VÆRE EN DEL AV DETTE OG DERE I 4 UKER - DET VIL ALDRI BLI GLEMT !!

 Les gjerne mer i min blogg