Min fiende og meg!
I mange år har jeg hatt en fiende boende i kroppen min, uten helt å vite hva det har vært. Den har truet meg både fysisk og psykisk, slik at jeg har følt meg sliten og utilpass. 19. august 2008 fikk jeg svaret på HVEM fienden min har vært og at det ikke sitter i hodet mitt, men at jeg faktisk hadde BRYSTKREFT! 
Det å få en kreftdiagnose er som å få et slag i ansiktet og man får bena spent under seg. Livet stopper opp for en stund. Mange tanker raste gjennom hodet mitt. Kreft- det dør man av... men det skal jeg ikke! Jeg hadde fått en dødelig sykdom, men jeg følte meg ikke syk, bare i dårlig form. Det var rett og slett rart - var det mine prøver?
Jeg og min samboer Ståle var opptatt av at vi skulle være åpen til alle om at jeg hadde blitt syk, også til barna. Min eldste datter (da 11 år) reagerte med å være meget opptatt, og hadde planer med venninner osv. når jeg lå dårlig. Mina (da 5 år) var til mormor eller bestemor de dagene jeg hadde det verst. Det var vanskelig å finne ut hva som egentlig var best for barna. Vi prøvde å la livet gå sin vante gang mellom slagene, og jeg tror at våre barn har hatt nytte av at vi valgte å være åpne om alt - de var bl.a med på sykehuset en gang når jeg fikk cellegift.
Cellegiften gav meg mye bivirkninger - som hevelse, munntørrhet, kvalme, utslett, sår hals m.m. Det verste var at jeg ikke hadde kontroll over kroppen, men at kroppen hadde kontroll over meg. Alle som kjenner meg vet jo at jeg liker å ha kontroll. De første dagene etter kur handlet om å overleve og "når kan jeg ta neste kvalmestillende tablett". Sta som jeg er, så greide jeg å presse kroppen til å trene og gå tur imellom slagene. Målet var å bli bedre rustet til neste kur. Men det å vite at man ble dårlig igjen etter neste kur var et tungt stykke psykisk arbeid.
Jeg mistet håret to uker etter første kur. Følelsen av å gå rundt med parykk, tror jeg bare de som har prøvd det kan sette seg inn i. Jeg følte at ALLE så på meg og at alle så at jeg var syk. Enda verre ble det når bryn og vipper forsvant. Jeg trakk meg tilbake sosialt og dro på butikken midt på dagen for å unngå å treffe folk. Jeg hadde problemer med å forholde meg til andre, da jeg merket at jeg ikke var der de var. Alle sa jeg så fin ut, men følelsen inni meg var en annen. Det har gjort mye med meg å bli syk og gjennomgå en tøff behandling. Det var bare fåtallet som spurte hvordan jeg egentlig hadde det. Selvfølelsen ble bare mindre og mindre…
Etter cellegiftbehandling skulle jeg igjennom operasjon og fjerning av brystet. De på sykehuset var veldig flinke til å gi meg mat og stelle såret, men de så ikke MEG oppi det hele. Da jeg kom hjem handlet verden om å gjøre øvelser for hånda, og å vente på strålingen. Men - nå hadde jeg gjennomført 2 deler av 3! Etter noen uker så fulgte 30 strålebehandlinger og tur til sykehuset hver dag unntatt i helgene og fri 3 dager i påska. Jeg ble meget stråleskadet - det var veldig vondt de siste 7 behandlingene og et par uker etter endt behandling. Den 24. april 2009 var jeg ferdigbehandlet (unntatt tabletter som jeg skal ha i 5 år) og da skulle jeg vel egentlig vært glad?? Jeg trodde jeg var klar til å starte på jobb, men istedet reagerte kroppen med total utmattelse og jeg ble sengeliggende i flere uker - jeg orket ingenting! Jeg skjønner nå at det var "fatigue" (utmattelsessyndrom). Det var som å stange hodet i veggen og der satt det! Det kom veldig overraskende på meg, da jeg trodde jeg skulle slippe å få en slik reaksjon når jeg hadde vært så åpen. Men kroppen trengte kanskje å reagere... Jeg hadde stått oppreist helt til jeg var i mål, eller trodde jeg var i mål. Det var vel egentlig nå det begynte, i allefall den psykiske biten begynte, og den er ikke synlig. I tillegg begynte håret å vokse og jeg "kastet" parykken og det var alt fra gøy å gå med pinnkort hår. Jeg ville bare sove og sove og alt var et ork. Enkelte dager orket jeg ikke engang å dusje. Alt som for andre og for meg før dette var rutiner, ble et slit.
Etter hvert som dagene og ukene gikk, tenkte jeg at det er ingen som hjelper meg ut av dette - selv min samboer vet egentlig ikke hvordan jeg har det. Form og humør var mye opp og ned. Innimellom tenkte jeg mye på døden. Én person kunne hjelpe meg, og det var meg selv. Jeg begynte å sette meg små mål, etter å ha vært oppe litt var det å ligge osv. Slik holdt jeg på og jeg ble gradvis litt bedre. Jeg har hatt god nytte av boka til Annbjørg Sætre Håtun "Livslyst" som jeg har lest mange ganger.
Da var det legen rådet meg til å dra til Røros Rehabilitering, og det viste seg å være et godt råd. Først tenkte jeg at rehabilitering er noe gamle drar på - kanskje jeg skulle dit om noen år? Hege, min venninne, hadde vært der og anbefalte det sterkt. Jeg var dønn sliten på alle måter da jeg ankom Røros i juni 2009. Kroppen verka, skuldrene var nesten opp til ørene og jeg hadde veldig hodepine.
Med en gang jeg kom inn dørene på Røros så merket jeg at dette er en god plass å være. Da jeg møtte de som jobbet på kreftteamet var det en god følelse. Teamet stod der med åpne armer og skulle ta vare på meg. Det er utrolig flotte mennesker som jobber der, og de var der for MEG. Jeg fikk snakket med lege, psykiatrisk sykepleier, ernæringsfysiolog og fysioterapeut. De er engasjerte og de er der for deg nesten døgnet rundt. Jeg ble pushet på alle plan og det var godt. To fysiske økter om dagen skulle vi gjennom, alt fra spinning til basseng og tur, samt en del samtaler og undervisning. Alltid etter aktivitet var det lagt inn restitusjon. Det var også fokus på sunn mat og regelmessige måltider. Samtidig var jeg i en gruppe med 12 andre som hadde kreftdiagnoser - det var en god gruppe å være i. Vi hadde noe felles og vi visste hvordan de andre hadde det. Det var godt å snakke med noen som skjønte og selv hadde følt på kroppen hva cellegift og behandling gjør med deg. Det ble mange gode samtaler i grupper på dagtid og utenom på "fritida". Det var så lett å ha det gøy og flire sammen i denne gruppa. Samtidig hadde vi behov for å trekke oss tilbake på rommene våre. Vi måtte gjennom fysiske tester i begynnelsen og på slutten av oppholdet. Vi satte oss personlige mål som vi gikk igjennom sammen med en teamansatt og evaluerte den siste uka. Det ble skapt mange gode relasjoner til medmennesker og det er godt å ha denne gruppen i ryggen også videre.
Det var 3 flotte uker på Røros, og jeg følte meg som et nytt menneske etterpå. Jeg fikk hvilt meg, fikk behandlingen på avstand og jeg var så fysisk og psykisk aktiv som jeg aldri har vært før. Samtidig fikk jeg konsentrere meg fullt og helt om MEG. Summen av alt dette gjorde at jeg følte meg som et nytt menneske. På Røros lever man i sin egen lille boble hvor alt er trygt og godt. Når man kommer hjem er det ikke så lett å holde fast ved sitt "nye" liv og det er ikke bare en selv lenger.
Nytt Røros-opphold i august og det var godt, men dessverre bare 1 uke denne gangen. Jeg opplevde at det var lurt å være hjemme en stund for så å dra oppover igjen. En ble da mer bevisst på hva en ønsket å jobbe med. Det var helt utrolig å treffe teamet igjen, og ikke minst de andre deltakerne i gruppa. Jeg skulle gjerne kommet oppover flere ganger, og da er det godt å vite at en kan ringe til Røros hvis det er noe. Og så har en fortsatt gruppa!
Nå prøver jeg å få tilbake hverdagen og det er stadig utfordringer å møte. Jeg vil så gjerne, men kroppen vil ikke alt det hodet vil. Jeg har begynt å innse at jeg MÅ lytte til kroppen, ta pauser og ta en dag av gangen for å unngå at jeg blir syk igjen. Rehabiliteringen har gitt meg en grunnmur å bygge mitt nye liv på. Jeg skjønner at jeg ikke greier alt jeg greide før, men at jeg gradvis greier litt mer. Jeg skynder meg langsomt…
Dette har ikke bare vært et utfordrende år for meg, men selvfølgelig for de rundt meg også. Det har gjort noe med alle i vår familie at jeg har vært syk, på godt og vondt. JEG HAR VÆRT VELDIG BEKYMRET FOR HVA DET HAR GJORT MED DE RUNDT MEG. Vi har nok utviklet oss mye alle 4, men det er nok jeg som har utviklet meg mest. Føler litt på at jeg har tatt en annen vei enn de rundt meg, og det kan være veldig utfordrende…. Av og til har jeg lyst til å dra på ei øde øy…. Den tiden jeg har vært syk har jeg jobbet intens med meg selv og hatt et mål i sikte - det har vært å bli frisk. Det virkelige livet har liksom stoppet litt opp. Jeg har reflektert mye over livet og har nok fått en del andre verdier i livet mitt nå - og det er bra!
Jeg har vært heldig og har hatt folk rundt meg som har avlastet med barn og diverse, tusen takk spesielt til Inger, mamma og Egil. Dere har vært gull verdt! Jeg ønsker også å rette en spesiell takk til min kjære Ståle som har måttet stått i alle oppturer og nedturer jeg har hatt. Jeg vil også takke alle på kreftteamet på Røros Rehabiliteringssenter som har hjulpet meg å komme dit jeg er i dagJ
Dere er et UNIKT team – dere har utstråling og en enorm stå-på-vilje, og dere er her for oss til enhver tid. Dette har betydd UTROLIG mye for meg og jeg kan ikke få sagt TAKK mange nok ganger. Dere har pushet meg og gitt meg trua på at jeg kan, og dere har fått meg til å overskride mange personlige grenser. Dere har fått meg til å se mulighetene istedenfor begrensningene. Kort sagt har dere gitt meg en ny grunnmur å bygge mitt nye liv på. Dere har hjulpet meg til å få en økt livskvalitet ved å snu kreften til KRAFTEN! TAKK for alt dere har betydd for meg og takk for et strålende opphold på Røros Rehabilitering.
Så håper jeg vi greier veien videre selv om behandlingen og operasjonen har gitt meg en del ekstra utfordringer og bivirkninger som jeg gjerne skulle vært uten, men som jeg må lære å leve med. Samtidig som man må lære seg å leve med frykten for tilbakefall og det å gå til kontroll hver 3 mnd. Jeg har innsett at jeg aldri vil bli ferdig med kreften, men at den har blitt en del av meg, og etter at jeg aksepterte det, er det lettere å gå videreJ
Men: Jeg er stolt av å ha gjennomført 7 cellegiftskurer, operasjon og 30 strålebehandlinger og JIPPII JEG ER FRISK!!
Tone Stubban 
alle bilder Ståle Berg/private bilder