Natasja Shustova (27) døde 7. mars 2006

Laboratorieprøvene viste at bakterien var blitt ekstremt resistent og at det ikke fantes medisiner som ville redde henne. Hun etterlot seg til sammen tre små barn.  Hun døde 7. mars 2006.

Historien

Vi møtte Natasja i 2005. Når hun skal fortelle om livet før sykdommen, blir hun fjern i blikket. Det er så langt langt borte. Hun kvier seg for å kjenne på smerten over tapet av mann og barn og et normalt liv. Natasja tror ikke hun greier å vende tilbake, bli frisk eller få et normalt liv igjen.

”Jeg greier ikke å tro på det legene sier om at jeg blir frisk. Tuberkulosen har satt seg fast i kroppen min. Jeg føler meg ikke bra og er ikke sterk lenger.  Jeg har ikke sett barna mine på to år. De er 4 og 6 år gamle. To jenter. Det er svært få av våre kjente som vet at jeg har tuberkulose. Mannen min forteller dem alle slags rare løgner om hvor jeg er. Historiene blir etter hvert ganske fantasifulle. Jeg er for å si det slik mye ”ute på tur...”
Hun ler en bitter latter. Øynene funkler og tårene tar overhånd.

Hvordan ble du smittet?

”Jeg har alltid vært svak. Hver vinter var det influensa og jeg utviklet alle slags forkjølelser. Vi bor i en kommunalka,- dvs at tre familier deler kjøkken og bad. En av nabojentene dro med seg en kjæreste hjem som hadde vært i fengsel. Det viste seg senere at han hadde tuberkulose- MDR-TB. Han har smittet meg, men heldigvis ingen andre i familien.”

Hvorfor kan du ikke vende tilbake til familien? Du får jo medisiner og kan bli frisk?

”Altfor mye har skjedd.  Vi er så langt fra hverandre. Mannen min kan ikke forstå hva jeg har gått gjennom. Jeg forstår vel ikke hans smerte og sinne heller. Jeg er redd for å bli smittsom igjen. Må beskytte barna. Jeg har nesten ikke kontakt med dem lenger.”

Har du nye venner her?

”Dette er min nye familie. Uten Marina hadde jeg ikke overlevd.  Roman beskytter meg og er min sjelevenn. Dima hjelper oss med alt mulig rart. Vi lager ekstra mat hver dag. Maten vi får på sykehuset blir man ikke mett av.  Marina og jeg har bodd på samme rom siden vi begynte behandlingen på tuberkulosesykehuset for ett år siden. Nå er vi begge smittefrie, men skal være her til vi har hatt flere analyser som viser det.

Jeg venter på den sjette negative analysen nå. Håper ikke jeg blir positiv igjen. Vi er en gjeng her. Kanskje Marina og jeg flytter sammen, og Roman også. Dima venter på behandling.  De ansatte klager på oss, over at vi fester for mye og at vi blander oss sammen. Noen i gjengen er smittsomme. Men de er blitt min familie. De er de eneste som forstår meg, hva som foregår her inne, hun peker på hodet og hjertet. Uten dem dør jeg”.