Umunwe umo betyr ”En finger”. Du kan ikke høste ris med én finger, er et kjent uttrykk i Zambia. I det ligger at man står sterkere når man er flere sammen.
Vi møter fire medlemmer fra organisasjonen Umunwe umo i det provisoriske kontoret/verkstedet de har bygget i bakhagen til et av medlemmene.
Styret består av Grifiths Musunga, feltarbeider, Amos Chilongi, rådgiver og laboratorietekniker ved helseklinikken, Richard Singemba, som er koordinator, Pauline Tutula, sekretær både i styret og i jobben på en videregående skole.
Umunwe umo ble formelt registrert i 2005. I 2007 tok de kontakt med CHEP (Copperbelt Health Education Project), som de kjente som en seriøs organisasjon og som tilbød opplæring i helse og administrasjon. De forteller:
- For å kunne starte en organiasjon i et område som dette, måtte vi først gå til de eldste her og lokalpolitikere. Uten deres godkjennelse, ville ikke folk her stolt på oss.
- CHEP ga oss opplæring i DOTS, om tuberkulose og bevisstgjøring av lokalsamfunnet.
- Denne townshipen er en av de aller største i landet, med 45 000 innbyggere. Likevel har vi bare en helseklinikk her. Det sier seg selv at de ansatte er overarbeidet.
- Vi så at tuberkulose ble et stadig større problem og at helsekøene vokste. Derfor bestemte vi oss for å bidra med det vi kunne og organiserte oss. Vi drar rundt til pasientene og snakker med dem og nabolagene om betydningen av riktig mat, ta medisinene og å ikke stigmatisere pasienter, fordi de vil bli friske.
Christine Chitente (48) og Mavis Mwape (50) er medlemer og for tiden under behandling for tuberkulose.
Christines historie
- Jeg ble syk i 2003, men fikk ikke behandling før 2006. Nå får jeg også arv-medisiner.
- Jeg er glad jeg kan arbeide igjen og fordi jeg kan hjelpe andre. Organisasjonen hjalp meg til å finne fram til en balansert diett jeg som tuberkulosepasient og hivpositiv trenger.
Plutselig slår Mavis over til engelsk. Fram til nå har både hun og Christine snakket bemba, et av de vel 70 forskjellige språkene vi finner i Zambia, og det er flere enn i hele Europa!
- Jeg ber dere om å støtte vår organisasjon. Du ser hvor fattige vi er, men vi vil leve! Dere må være her lenge, slik at vi kan få hjelp til det!
- Lenge kunne jeg ikke arbeide, men nå er jeg bedre. Jeg selger grønnsaker på markedet, ting jeg kjøper fra bøndene rundt om her. Barna har ikke jobb, så de kan som regel ikke hjelpe meg.
Dermed begynner en diskusjon rundt nyheten om at en mineralvannsfabrikk skal flyttes til en annen by. Mange i området vil da miste jobben sin.
Christine tar ordet igjen:
- Jeg ble stigmatisert av naboer og familien min. Alle var de redde for å være i nærheten av meg. – Jeg snakket med dem og fortalte at jeg hadde medisiner som gjør at jeg ikke lenger var smittsom. Nå behandler de meg bedre, de ser jeg kan arbeide hardt.
Mavis´ historie
-Jeg er hiv-positiv og dette er andre gang jeg har tuberkulose.
Organisasjonen har lært meg å lage smykker jeg kan selge. Jeg lager også dørmatter av nylonsekker og gamle filler.
- Naboene lo da de fikk vite at jeg var hiv-positiv og hadde tuberkulose. De sa jeg kom til å dø, fordi aids dreper. Men nå ser de at jeg er bedre og er glade for det. Det er fint at myndighetene nå har medisiner å gi oss, og at de er gratis.
Jeg har seks barn: tre gutter og tre barn. Mannen min er død. Barna hjelper meg, jeg har en datter som er gift, og sønnen min har en jobb. De gir meg penger, så mine mindre barn kan fortsette å gå på skolen.