Jeg heter Matilda Nyirenda Tembo. Jeg er 47 år gammel (i 2008), og ble født i byen Chingola i Copperbeltprovinsen i Zambia. Jeg er en god kristen.
Mannen min døde av aids i 1999. Sammen har vi tre barn, to gutter og ei jente. Guttene heter Daliso (23) og Joshua (18) og datteren vår Thandiwe (21).
Jeg er laboratorietekniker og psykososial rådgiver. I tillegg koordinerer jeg hiv/aids-aktiviteter i helsedistriktet Chililabombwe. På fritida synger jeg i et kirkekor.
Jeg fikk tuberkulose i 1997, men var for redd til å fortelle noen om sykdommen. Fra jobben min på klinikken visste jeg alt for godt hvordan kollegene mine så på tuberkulosepasienter og hvordan de baksnakket dem. Da jeg likevel fortalte familien min og venner om situasjonen, fikk jeg god støtte fra dem. Til tross for at jeg tok antibiotika, ble jeg ikke bedre. Jeg fikk tatt oppspyttprøver og de viste at jeg hadde tuberkulose.
Jeg ble kurert, men fikk tilbakefall i 2002. Begge gangene mistet jeg matlysten og gikk ned i vekt.
Utro med en hiv-positiv kvinne
For noen år siden fortalte noen meg at mannen min var utro, og at han hadde et forhold til en kvinne jeg visste var hiv-positiv kvinne. Jeg konfronterte ham med det. Da ble han sint og tok med seg barna våre til en annen by, hvor han bosatte seg med den andre kvinnen. Jeg fikk ikke lov til å besøke barna mine på mange år, selv ikke etter at den nye kona hans døde. Først når han ble syk selv, fikk jeg lov til det.
Uten at han visste om det, besøkte jeg dem, likevel. Jeg så dem gjennom gjerdet der de bodde og smuglet inn brev til dem.
Jeg blir syk
Etter at mannen min døde testet jeg meg for hiv. Den bekreftet det jeg allerede visste; Jeg var smittet. Så mange spørsmål fór gjennom hodet mitt; Hvordan jeg skulle greie å leve med to sykdommer? Hvem skulle ta seg av meg når jeg ble syk, hvem skulle ta seg av barna mine når jeg døde? Hvordan ville familien min, venner og kolleger reagere om jeg fortalte dem at jeg var hiv-positiv?
Til slutt innså jeg at dette ble for tungt å bære alene, og at jeg måtte dele dette med noen.
En dag tok jeg mot til meg og fortalte vennene mine og familien min. De overrasket meg ved å støtte og oppmuntre meg. De hjalp meg med å huske å ta medisinene, spise riktig mat og hvordan jeg skulle kunne tenke om meg selv. Jeg lærte at tuberkulose kunne helbredes, at hiv ikke betyr slutten på verden og at jeg kunne leve et normalt liv som før.
Ba om unnskyldning
Da mannen min ble syk i 1999, reiste jeg til han for å stelle for han og barna våre. Siden jeg hadde en jobb hjemme i min by, ønsket jeg å ta dem med dit. På hjemveien døde mannen min. Han rakk å be om unnskyldning like før han døde, for det han hadde gjort mot meg.
Nå går jeg på ARV-medisiner (mot hiv): Det begynte jeg med I 2003. Barna mine har vokst. Daliso er ferdig på skolen og søker seg arbeid. Thandi, datteren min, er på høyskolen og studerer journalistikk. Joshua går også på høyskolen.
Reigners in Life
I år 2000 begynte jeg å bli opptatt av den frykt og de problemer som pasientene jeg møtte ga uttrykk for i rådgivingen hos meg. For å kunne hjelpe dem bedre, startet jeg derfor i 2001 en støttegruppe, Reigners in Life, som hadde som formål å gi en tilhørighet, en psykisk og åndelig omsorg, bekjempe stigmatisering, bedre hiv- og tuberkuloserammedes levekår og å gjøre lokalsamfunnet mer oppmerksom på hiv og tuberkulose.
I begynnelsen var vi bare fem, men i dag er vi over 80 aktive medlemmer.
Når jeg ser meg tilbake, ser jeg mange av mine venner som nå er døde, mens Gud har holdt meg i live, for at jeg skal kunne dele av mine erfaringer og hjelpe andre og gi dem håp for morgendagen. Jeg har lært og sett hvordan folk gir opp når de får vite at de har hiv eller tuberkulose. Jeg sier at vi må leve i dag for å kunne se en bedre dag i morgen.
Vi er svært takknemlige for den hjelpen dere (i LHL) gir, både faglig og økonomisk til vår gruppe. Vi håper vi fortsatt kan få støtte for å bli enda bedre herrer over våre liv -Reigners in Life.