Norge rundt med LHL

I dag engasjerer 22-åringen seg for å hjelpe andre som blir pårørende i ung alder. Og som ergoterapistudent i Stavanger vil hun også yte hjelp til kommende slagrammede.

Oda-Marie kommer fra Harøya, som er en av Nordøyane i Ålesund og Haram kommune i Møre og Romsdal. På dagen i 2012, som skulle prege både hennes og familiens liv videre, var hun med sin bestemor på kjøpesentret Amfi Moa i Spjelkavik. På ferjeturen hjem fikk bestemora en telefon fra hennes mor, Perny-Oddbjørg Johansen, med en alvorlig beskjed: Faren var sendt på sykehus med hjerneslag.

Jeg var elleve år, og jeg tenkte: Hjerneslag. Er det noen som har slått han i hodet? Jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd, minnes hun.

Ulike reaksjoner

For en ung jente som på den tiden sang i kor, var det opplagt at målet hennes når hun kom hjem den ettermiddagen var å komme seg på øving.

Da jeg kom dit, litt for sent, fortalte jeg vennene mine hva som hadde skjedd. De forstod heller ikke hva hjerneslag var. Likevel var det nok noen som syntes det var rart at jeg var der.

Både dagen slaget skjedde, og også da Oda-Marie besøkte faren på sykehuset, vekslet hun mellom å være tilstede og trekke seg unna.

I ettertid kan jeg stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg både var på korøving og trakk meg unna på sykehuset. En forklaring er at man som elleve-åring ikke helt forstår hva som skjer. En annen grunn er at jeg kanskje forsøkte å gjøre meg selv mindre sårbar om det verst tenkelige skulle bli utfallet.

Krevende tid

Da faren fikk hjerneslag var Oda-Marie i en krevende situasjon. Hun ble mobbet på skolen.

Det ble ikke bedre av at pappa fikk slag. Det var tungt i en alder hvor man var usikker og forsøkte selv å finne ut hvem man var.

En hendelse husker Oda-Marie som spesielt vond.

På bussen sa en av mobberne til meg: Faren din ligger på sykehuset og dør.

Som for så mange andre slagfamilier ble livet snudd på hodet over natta. Selv om Oda-Marie husker detaljer fra dagen slaget traff og fra sykehuset, husker hun mindre fra den lange rehabiliteringstiden og senere dager, måneder og år. Men med et familiemedlem som fikk noen av de samme utfordringer som mange andre slagrammede, ble også Oda-Marie kjent med lyd- og lysømfintlighet og fatigue.

Et sterkt bånd

I dag, etter flere år og som ergoterapeutstudent i Stavanger, kan den unge Harøy-kvinnen både ta et tilbakeblikk og se framover.

Selv om jeg kunne bli litt irritert fordi pappa både måtte skjerme seg og hvile, har jeg forstått hvorfor det ble slik. Om det kom noe godt ut av hjerneslaget, så er det at jeg og pappa i dag er bestevenner. Hendelsen har bundet familien sammen med et sterkere bånd.

Bak f.v.: Liam-Sedrik, Vegard, Perny-Oddbjørg og Oda-Marie. Torbjørn er liggende foran.

Pappas hjerneslag har bundet familien sammen med et sterkere bånd, sier Oda-Marie.

Engasjert

Nå engasjerer 22-åringen seg for å hjelpe andre som blir pårørende i ung alder. Hun har holdt foredrag, og holder gjerne flere. Oda-Marie er blant annet opptatt av at barn og unge som pårørende må få bedre informasjon og oppfølging.

Sørg for at de blir sett og bidra til at de får trygge rammer rundt seg, er hennes råd.