Hopp direkte til innhold

Kostråd og hjerteinfarkt – et offentlig anliggende i et halvt århundre

For å diskutere et sunt kosthold og veien videre, er det er viktig å kjenne norsk ernæringshistorie. Professor Dag Thelle setter kostholdsdebatten i en historisk kontekst.

«Den tid er i det hele forbi, da løsningen av befolkningens kostproblemer vesentlig kunne overlates til de enkelte husmødres vekslende innsikt og til det private forretningsinitiativs tilfeldighet» skrev Karl Evang og Otto Galtung Hansen i 1937.

Det de ikke visste var at de sto på startstreken til en epidemi av hjertesykdom som skulle få konsekvenser for norsk folkehelse i flere tiår framover. Men det var først i 1975-76, da epidemien nådde sin topp, at hjerte- og karsykdommer fikk en fremtredende plass i ernæringspolitikken. Da formulerte man tydelig råd om at forbruket av spesielt mettet fett skulle reduseres, til dels erstattes med flerumettet fett, og at forbruket av kornprodukter og grønnsaker måtte økes.

Erfaringene fra andre verdenskrig

Grunnlaget for disse rådene finner vi bl.a. i "Betenkning om forholdet mellom fett og hjerte-kar-sykdommer", fra en regjeringsoppnevnt komité i 1963. Her pekte man på den dramatiske utviklingen av hjerte-og karsykdommer fra 1930-tallet til 1960.

I 1935 ble det innlagt 24 pasienter med hjerteinfarkt på sykehusene i Oslo. Fram til 1940 økte det til et par hundre i året, for så å falle til krigens slutt. I etterkrigstiden kom en ny eksplosiv økning med femdobling i sykdomshyppighet fra 1947 til 1960 blant menn i alderen 40-59 år.

Avgasser, forurensning, det moderne hektiske livet på 1930 tallet, og arvelige forhold ble foreslått som forklaringer på økt sykdomshyppighet, men først noen år etter krigen ble søkelyset rettet mot kosthold, røyking og fysisk aktivitet. De dramatiske endringene i dødelighet av hjerteinfarkt under den 2. verdenskrig i Norge hadde fulgt etter en tydelig nedgang i befolkningens kroppsvekt og blodtrykk. Dette ble satt i sammenheng med at fettforbruket og dermed også kaloriinntaket gikk ned.

Fra fett til kolesterol

I betenkningen fra 1963 ble alder, blodtrykk, røyking og stress nevnt som årsaker til angina pectoris og hjerteinfarkt, men hovedvekten ble lagt på fett i kosten og kolesterol i blodet.

Det siste som resultatet av en norsk undersøkelse fra slutten av 1950-årene (Westlund & Nicolaysen 1966). Den viste at risiko for nye tilfeller av angina pectoris og hjerteinfarkt økte sterkt med økende serum kolesterol og høyt blodtrykk, mens økende kroppsvekt var knyttet til diabetes. Undersøkelsen ble verdenskjent på grunn av størrelsen og den nitide gjennomføringen. Senere studier i Norge, helt inn i dette århundre, har bekreftet disse sammenhengene.

En epidemi med store konsekvenser

I 1975 nådde hjerteinfarktepidemien sitt toppunkt i Norge. Da hadde en voksen mann 20 % sannsynlighet for å dø av hjerteinfarkt før han han hadde fylt 75 år, og økningen i forventet levetid for voksne menn stagnerte. Et kosthold med høyt innhold av mettet fett og transfett, sammen med sigarettrøyking blir i dag ansett som de viktigste årsakene til denne ugunstige utviklingen.

I 1982 fulgte man opp ernæringsmeldingen. Rådene var de samme som tidligere, men nå støttet man seg til resultatene av Ingvar Hjermann og medarbeideres kost- og røykeslutt forsøk i Oslo. Den viste en betydelig nedgang i risiko for hjerteinfarkt ved enkle kostråd. Hovedbudskapet i kostrådene var at energiinntaket fra fett ikke skulle overstige 30 prosent.

I tillegg rådet man til at flerumettede fettsyrer burde utgjøre ca 10 prosent av kostens totale fettinnhold.

"Den kardiologiske revolusjonen" 

Både forebygging og behandling har hatt betydning i Norge. Fra 1980-årene fram til i dag har dødeligheten av hjerteinfarkt gått dramatisk ned, og ligger på samme nivå som Spania og Frankrike.

Nå er risikoen for at en mann under 75 år skal dø av hjerteinfarkt nede på 4 %, og for kvinner 1%. Nedgangen de første tiårene etter toppunktet i 1975 må tillegges endringer i kosthold og røykevaner, mens mer effektive behandlingsmetoder av akutt syke slo inn fra begynnelsen av 1990-tallet. I Tromsø (Mannsverk et al 2011) har man vist at risikoen for å få hjerteinfarkt har vært fallende helt siden 1975, noe som må tas til inntekt for at omlegging av kosthold og røykevaner har hatt vesentlig betydning.

Analyser fra andre deler av verden med tilsvarende endringer i sykelighet og dødelighet anslår at halvparten av bedringen i dødelighet kan tillegges mer effektiv behandling. Resten er resultatet av forebyggende tiltak.

Transfett – en særnorsk joker

I 1988 fikk man mistanke om at transfettsyrer som oppstår ved ufullstendig herding av fett fra planter og fisk, økte risikoen for hjerte- og karsykdommer. Men det var først to år senere da nederlandske forskere viste hvordan forsøkspersoner reagerte på transfettsyrer at saken fikk større oppmerksomhet.

Norske ernæringsmyndigheter tok hurtig problemet på alvor, og i løpet av 1990-tallet hadde norsk matvareindustri redusert transfettinnholdet betydelig i norskproduserte matvarer. Det gjennomsnittlige inntaket av transfettsyrer har de siste ti-årene vært i tråd med Verdens helseorganisasjons anbefaling om å begrense inntaket til mindre enn 1% av energiinntaket. Det er imidlertid ingen tvil om at vi i Norge har blitt utsatt for mer transfett enn de fleste andre i Europa, og at dette bidro til den raske økningen i hjerteinfarkt både før og etter den 2. verdenskrig.

Ernæringsrådene fra 1975 skilte ikke mellom transfett og mettet fett. Hvor stor del av nedgangen i sykelighet og dødelighet som kan tilskrives endringen i mettet fett og transfett vet vi ikke. Finland var ikke utsatt for transfett i samme grad. Der hadde man gitt samme råd som i Norge om redusert inntak av mettet fett. I tiden 1969 til 1995, det vil si før effektiv behandling begynte å få større betydning for dødeligheten, så man der en nedgang i hjertekardødelighet på over 60%.

Mindre fett, høyere vekt?

Samtidig med nedgangen i sykelighet og dødelighet av hjerteinfarkt, har vi blitt tyngre. Kritikere av de norske kostrådene har hevdet at lavt inntak av fett og høyt inntak av karbohydrater leder til overvekt. Nye systematiske analyser støtter ikke den hypotesen (Hooper et al 2012 og Hauner et al 2012).

Overvekt er fortsatt et spørsmål om balansen mellom energiinntak og forbruk. Rådene fra 1963 var de beste man kunne komme med den gangen, og de hadde gjennomslag. Men generelle råd tar ikke hensyn til at enkeltindividene har forskjellig behov. Noen vil ha større, andre mindre, glede av å følge rådene. Kunnskap om kost og helse har økt betydelig i løpet av de siste 50 årene. Dagens kostråd legger hovedvekt på helhet og balanse mellom energiinntak og energiforbruk. De anbefaler et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt, bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder av bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker. Dette er råd som ut fra dagens kunnskap vil redusere risikoen ikke bare for hjerte- og karsykdommer, men også flere hyppig forekommende kreftsykdommer, overvekt, fedme og type 2-diabetes.

I forhold til fett, legger man nå størst vekt på den samlede fettsyrekvaliteten i kostholdet. Inntaket av mettede fettsyrer og transfettsyrer bør begrenses til henholdsvis 10 og 1 prosent av kostens energiinnhold, og flerumettede fettsyrer bør bidra med mellom 5 og 10 energiprosent.

Sosiale forskjeller

Kampen mot hjerte- og karsykdommer, både når det gjelder effektiv behandling og forebyggende innsats er en suksesshistorie. Men situasjonen kan fort endre seg, og den viktigste utfordringen er den sosiale skjevfordeling som vi ser i dag både med hensyn til kosthold og hjerte- og karsykdommenes sykelighet.

Publisert 21.01.2013