LHL-sykehuset Gardermoen

Hopp direkte til innhold
Foto: Shutterstock

Ja, du bør spise fisk

Helseeffektene ved å spise fisk, fet fisk, oppdrettsfisk og sjømat generelt er vesentlig større enn sannsynligheten for å få i seg for mye skadelige stoffer.

Helsedirektoratet anbefaler oss å spise 300-450 gram fisk per uke. Det vil si 2-3 middagsporsjoner i uka. Minst 200 gram bør være fet fisk som laks, ørret, makrell eller sild. Seks påleggsporsjoner med fisk tilsvarer omtrent én middagsporsjon.

Fisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, vitamin B12, jod og selen. Fisk er dessuten en god proteinkilde fordi den inneholder de aminosyrene som vi trenger for å danne vårt protein. I tillegg vil økt fiskeinntak gjerne redusere inntaket av rødt kjøtt og kjøttprodukter, noe som igjen gir mindre mettet og mer umettet fett.

Mange spør seg likevel om fisk er så sunt. Inneholder oppdrettslaksen flere farlige enn helsefremmende stoffer?

Effekt på kroniske sykdommer

I Helsedirektoratets rapport "Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer" vurderes sammenhengen mellom inntak av fisk og fet fisk og risiko for kroniske sykdommer som hjerte- og karsykdommer og kreft. Rapporten har også vurdert effekten av lange flerumettede omega-3-fettsyrer (EPA, DHA), vitamin D- og selen-rike matvarer på risiko for kroniske sykdommer. Kostrådene er derfor basert både på matvareforskning og på vurderinger av effekten av innholdsstoffer.

Kunnskapsoppsummeringene konkluderer med at det er overbevisende eller sannsynlig dokumentasjon for følgende sammenhenger mellom inntak og kroniske sykdommer:

  • Inntak av fisk, fiskeolje og lange flerumettede omega-3-fettsyrer (EPA, DHA) reduserer risiko for død av hjertesykdom
  • Utskifting av mettede fettsyrer med flerumettede fettsyrer vil redusere risiko for koronar (blodårene rundt hjertet) hjertesykdom
  • Selenrike matvarer reduserer risikoen for prostatakreft –denne dokumentasjonen er mer begrenset.

Rik på omega-3

Vi deler omega-3 fettsyrer i to typer: Lange og korte. De tre lange omega-3 fettsyrene kaller vi marint omega-3, og disse finnes nesten utelukkende i fisk og annen sjømat. Mer spesifikt heter disse fettsyrene eikosapentaensyre (EPA 20:5 n-3), dokosapentaensyre (DPA 22:5 n-3) og dokosaheksaensyre (DHA 22:6 n-3).Tran og andre fiskeoljer har også et høyt innhold av de marine omega-3-fettsyrene.

Den korte omega-3-fettsyren kaller vi for plante omega-3-alfalinolensyre, ALA. Denne finner vi hovedsakelig i planter og dyr fra landbruket. De høyeste nivåene finnes i en del planteoljer.

Omega-3-fettsyrene er nødvendige for kroppen og inngår i cellemembranene som er viktig for at cellene skal fungere optimalt. Av disse er det EPA og DHA som har størst betydning og som forebygger hjerte- og karsykdom. I tillegg er DHA særlig viktig for utviklingen av hjernen hos barn og unge, og for å ta vare på optimal hjernefunksjon gjennom hele livet.

Mer bruk av planteråvarer i fôr til oppdrettslaks har ført til at innholdet av marint omega-3 i laksen har blitt halvert de siste ti årene. Men oppdrettslaks er fremdeles en god kilde til marint omega-3. Inneholdet ligger nå bare litt lavere enn i villaks.

Det er faktisk slik at oppdrettslaksen i starten hadde kunstig høyt innhold omega-3 på grunn av veldig høyt innhold av omega-3 i foret. Dessuten har laksen egenevne til å øke produksjonen av omega-3 hvis tilgangen i foret er lavt.

Ørret, sild og makrell er også gode kilder til omega-3 fettsyrer. De magre fiskene, som torsk og sei, inneholder en mindre mengde omega-3 fett, men anbefales likevel sammen med de fete. De inneholder også mye protein, vitamin B12, selen og jod.

Liten risiko for å få i seg for mye miljøgifter

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) gjorde i 2006 en grundig risikovurdering for å se på nytteeffekter kontra skadelige effekter av fiskeinntak. I 2014 kom det en oppdatering av denne. VKM fant i 2006 at det var miljøgiftene kvikksølv, dioksin og dioksinlignende PCB i fisk som utgjorde den viktigste risikoen for folkehelsen.

Oppdrettslaksen inneholder nå cirka 70 prosent mindre PCB, dioksiner og kvikksølv enn i 2006. Dette er mindre miljøgifter enn fet villfisk. Årsaken til nedgangen i oppdrettslaks er at en større andel av fiskefôret kommer fra planter sammenlignet med i 2006.

Med dagens nivåer av PCB, dioksiner og kvikksølv i fet og mager fisk, konkluderer VKM at verken storspisere eller andre får i seg skadelige mengder av disse miljøgiftene gjennom fisk.

I noen tilfeller kan fisk og skalldyr fra forurensede områder ha for høyt innhold av miljøgifter. Da gir Mattilsynet lokale advarsler om å begrense eller ikke spise visse typer sjømat fra disse områdene.

Medisinrester under grenseverdiene

For å sikre at oppdrettsfisk til konsum ikke inneholder rester av legemidler i helseskadelige nivå eller at ulovlige stoffer blir brukt i oppdrettsnæringen har Norge, i tillegg til strengt regulert legemiddelbruk, et overvåkningssystem. Dette er i samsvar med EUs retningslinjer (Direktiv 96/23). Det er Mattilsynet som har ansvar for overvåkningsprogrammene, og Nasjonalt Institutt for Ernærings- og sjømatforskning (NIFES) bidrar med analyser og rapportering for oppdrettsfisk.

Resultat fra analyser utført på 8940 oppdrettsfisk i 2013 viste ingen rester av lovlige legemidler over grenseverdier eller funn av ulovlige stoff. Det ble ikke funnet noen rester av antibiotika.

Farligere å la være!

På bakgrunn av kunnskapen fra VKM, Verdens Helseorganisasjon (WHO) og EU, er det grundig dokumentasjon som tilsier at helseeffektene ved å spise fisk, fet fisk, oppdrettsfisk og sjømat generelt er vesentlig større enn sannsynligheten for å få i seg for mye av skadelige stoffer. Dette gjelder for hele befolkningen, også gravide og barn.