Hopp direkte til innhold

De langsomme pandemiene

Covid-19 rammet oss hardt, men de sykdommene som sniker seg sakte på oss er minst like farlige.

«Har du vært på sykehus i utlandet?», står det hos legen.

Et enkelt og uskyldig spørsmål, med en svært alvorlig bakgrunn som vil få enorme konsekvenser for helsen vår: Antimikrobiell resistens (AMR), ofte omtalt som antibiotikaresistens, er økende i verden og i Norge.

The Lancet har nylig publisert studier som dokumenterer at AMR er blant de ledende årsakene til dødsfall i verden. I 2019 døde nesten 5 millioner mennesker enten direkte av eller i forbindelse med AMR. I Europa alene døde 670.000 mennesker.

Dersom denne utviklingen ikke snus, kan medisinsk behandling bli satt 100 år tilbake, og kan faktisk bety at et sår eller en luftveisinfeksjon igjen kan bli dødelig. Og det er ikke bare behandling av infeksjoner som krever at man har virksomme antibiotika, det er også nødvendig for avansert kirurgi og intensiv- og kreftbehandling.

Men vi trenger ikke å ende der, vi har mer enn nok kunnskap til å vite hva som skal til for å snu utviklingen. Men da vi må handle nå!

Vi har nettopp vært gjennom en pandemi som rammet oss brått og hardt, fordi vi ikke var godt nok forberedt. Vi har sett hva det kan medføre. Nå er vi bekymret for en annen, og varslet, pandemi med potensielt enda større konsekvenser.

Vi ønsker å rette fokus på de langsomme pandemiene – de som kommer så langsomt at vi tilsynelatende har nok tid til å utvikle nye verktøy for å bekjempe dem. Antibiotikaresistens er en slik langsom pandemi. En annen er tuberkulose. Disse to virker sammen, de forsterker hverandre og truer verdens helse.

I møte med disse pandemiene har vi sett at vi ikke har brukt tida godt, og det begynner å haste veldig dersom vi skal klare å avverge de aller alvorligste konsekvensene.

Vi som jobber med tuberkulose ser den skremmende utviklingen på nært hold. Tuberkulose har i mange tiår vært den smittsomme sykdommen i verden som tar flest liv – nå bare slått av covid-19. I 2021 ble 10,6 millioner syke av tuberkulose og 1,6 millioner døde av det. Og de resistente formene er et økende problem.

I 2020 var det nærmere en halv million mennesker som fikk resistent tuberkulose. Behandlingen er svært langvarig, opp mot to år, den er svært kostbar for samfunnet, og medfører alvorlige bivirkninger og senvirkninger for pasienten.

Uten behandling spres smitten videre, og med feil eller ufullstendig behandling kan enda mer resistens utvikles – resistens som vi i verste fall kan stå maktesløse overfor. Resistent tuberkulose er særlig et stort problem i land som tidligere Sovjetunionen, inkludert Ukraina.

Det er tett på oss og det angår oss.

I denne situasjonen må det tas grep. Vi vil peke på noen nøkkelområder og komme med noen konkrete forslag:

Vaksiner, gode diagnostiske verktøy og effektiv behandling uten skadelige bivirkninger er essensielt for å forebygge sykdom og resistensutvikling. Det er en fortvilende mangel på gode verktøy mot infeksjonssykdommer, da dette rammer store, men lite kjøpesterke grupper.

Tuberkulose er det beste eksempelet på det – og nei; BCG er faktisk ikke effektiv nok! Norge må bidra aktivt internasjonalt til utvikling av nye vaksiner og rettferdig fordeling av medisinsk teknologi.

Dersom utviklingen ikke snus, kan medisinsk behandling bli satt 100 år tilbake. Det kan faktisk bety at et sår eller en luftveisinfeksjon igjen kan bli dødelig.

Alle land, inkludert Norge, må ha en god pandemi- og smittevernberedskap. En slik beredskap ligger i solide systemer for å overvåke, oppdage, tolke og respondere på en ny eller uventet utvikling innad i landet – og nettverk for å dele informasjon over landegrensene.

Slike systemer, tillit og nettverk tar det lang tid å bygge opp. På bakgrunn av dette er det svært bekymringsfullt at FHI, som skal opprettholde Norges pandemiberedskap, nå rammes av store kutt.

Burde vi ikke vite bedre nå? Foreslåtte kutt til FHI må reverseres.

Gode, overordnete systemer og retningslinjer for antibiotikabruk og -overvåking må på plass. Vi kan ikke overlate ansvaret for bekjempelse av AMR til den enkelte pasient, lege eller det enkelte land. Da er det skremmende å se at regjeringens handlingsplan mot antibiotikaresistens, som gjaldt ut 2021, ikke er fulgt opp.

En ny handlingsplan må snarest på plass!

Vi så hva som var mulig å få til av positive tiltak under covid-19. Da krisen rammet fikk vi en rask oppskalering av vaksineutvikling, beredskap, overvåking og ny kunnskap.

Nå må vi bruke disse erfaringene til å ta grep – før det blir for sent igjen!

Denne artikkelen var publisert i Dagsavisen 02/12/2022 og kan leses her