Hopp direkte til innhold
Generalsekretræ Frode Jahren holder sin tale under landsmøtet 2021
Foto: Frank Rosendahl Slettebakken

Frode Jahrens tale under LHLs 26. ordinære landsmøte

Her er Frode Jahrens tale fra landsmøte i sin helhet:

 

Gode dirigenter, kjære medlemmer, styre og ansatte.

På Lilleborg menighetshus en oktoberdag for 78 år siden ble LHLs forløper Tuberkuløses hjelpeorganisasjon stiftet. På stiftelsesmøtet ble det vedtatt tre mål:

  1. organisere de syke og pårørende
  2. krav om ettertrygd
  3. bygging av yrkesskole

Organisering, politikk og utvikling av tjenestetilbud. Det er nøyaktig det samme som vi jobber med nå i dag.

Organisering er et konkret uttrykk for solidaritet. Vi står sammen.  Vi bygger makt. En for alle – alle for en. Vi organiserer oss fordi sammen er vi sterkere.

Krav om ettertrygd var et politisk krav som bygde på vår kunnskap om de sykes og deres pårørendes situasjon. Vi visste hva som krevdes.

Bygging av en yrkesskole fordi vi var utålmodige og vi ønsket ikke å sitte å vente på staten. Vi ville gjøre noe for de som hadde falt utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Tre år etter stiftelsesmøtet i 1946 sto Krokeide yrkesskole ferdig. Hvis ikke det er handlekraft veit ikke jeg.

Vi har bygd en slagkraftig organisasjon med 53 000 medlemmer og har lokallag i hele landet, vi jobber politisk for pasientenes rettigheter og vi får gjennomslag. Vi har bygd skole og nå er det startet en skole til på Feiring.  Vi har startet arbeidsmarkedsbedrifter. Vi har bygd boliger og vi har etablert en stiftelse som driver tuberkulosearbeid i Russland, Asia og Afrika.  Vi har bygd og driver rehabiliteringsinstitusjoner, sykehus og sykehjem. Vi stiller opp for pasientene gjennom organisering, politisk arbeid og utvikling av tjenestetilbud. Vi stiller opp med solidaritet, kunnskap og handlekraft. Det er vår historie og vårt DNA.

Gode venner,

Jeg husker godt forrige landsmøte. I debatten etter innledningen min så var det en av delegatene som pekte på at jeg ikke hadde sagt noe om det internasjonale perspektivet i talen. Det hadde jeg alltid gjort tidligere og jeg måtte noe skamfullt innrømme at det hun påpekte var helt riktig. Og, jeg lovte at neste gang skulle jeg gjøre det.

Nå står jeg i et studio i Oslo og snakker til dere som sitter foran en skjerm hjemme på grunn av en pågående global helsekrise. Landsmøtet som skulle bli avholdt ifjor ble utsatt et år på grunn av det nye coronaviruset som spredte sykdom og død over hele kloden. Et smittsomt virus som sprer seg raskt og minner oss på hvor liten verden er, hvor avhengige vi er av hverandre, hvor lite landegrenser egentlig betyr.

Da alarmklokkene slo og varslet om fare for en ny mystisk sykdom i Kina gikk det ikke lang tid før hele verden var rammet. Vi satt og fulgte det på TV. Vi så hva som skjedde i Kina, vi kunne se de grusomme og uvirkelige rapportene fra Italia Vi fikk de første tilfellene av smitte i Norge og brått var Norge stengt ned og gatene lå øde. Vi var redde for å gå på butikken, vi kunne ikke besøke barn og barnebarn. Skolene stengte. Samfunnet stengte ned. Aktiviteten i LHL måtte finne nye former.

Pandemien er ikke over. Nye smittebølger er på vei. Smittetallet i Europa og Norge stiger igjen. Hver dag nå dør det mer enn 1000 mennesker i vårt naboland Russland på grunn av covid-19. Og, som dere kjenner til kaller vi sykdommen for covid-19 fordi utbruddet startet og ble oppdaget i 2019. Om et par måneder er vi inne i år 2022. Og, pandemien er langt fra over. Så langt er det registrert mer enn 5 millioner døde. Men, det er betydelig underrapportering. Og, i mange land er kun en liten andel av befolkningen vaksinert på grunn av mangel på vaksiner og en dårlig utbygd helsetjeneste.

Vi er i en stigende smittetrend, vi ser en økning i antall innleggelser også blant de som er vaksinerte. Dette er grunnen til at vi har landsmøtet på zoom. Vi som er medlemmer i LHL er i risikogruppen. Det er av hensyn til hvem vi er at vi valgte å ha møtet digitalt.

Gode venner.

Klokkene har ringt lenge. Vi har ikke hørt dem. Eller vi har trodd at det ikke gjaldt oss. Pandemien var varslet. Og, grunnen til at risikoen for pandemier har økt er at vi ødelegger naturen, vi endrer klima, vi forsurer og forsøpler havet. Vi brenner skogene, vi forurenser og vi overtar territoriet til de ville dyrene slik at vi får de tettere på oss. Fagfolk har advart. Verdens Helseorganisasjon har advart.

Klokkene ringte, men vi hørte dem ikke.

Vi skal leve lenge med dette viruset. Mange – dessverre veldig mange flere mennesker skal bli syke og dø av dette viruset.

I Norge har vi klart oss godt. Mye dyktighet og noe flaks. De politiske og faglige myndighetene har vært gode. Viruset har ikke blitt politisert. Myndighetene har vært åpne og vi har i Norge en svært viktig kapital. Tillit. Tillit mellom befolkningen og myndighetene. Vi tror på myndighetene og derfor hører vi på det som sies og vi følger anbefalingene og påleggene.

De fleste land har det ikke slik. 

I tillegg har vi et velferdssystem som blant annet betyr at vi får full lønn under sykdom. Tenk hva det betyr når det er viktig at folk holder seg hjemme på grunn av symptomer. Tenk hvor viktig gode permitteringsordninger og arbeidsledighetstrygd er når samfunnet stenger ned hele bransjer. De fleste land har det ikke slike ordninger.

Vi klarte oss godt selv om vi ikke var forberedt. Men, tenke seg til at vi ikke hadde en pandemiberedskap som sikret oss nok smittevernutstyr og at de ansvarlige ble overrasket over at en pandemi rammet verdenshandelen av kritisk utstyr.

Vi veit hva som må til for å stoppe pandemien. Vi har kunnskapen. Men, har vi det som kreves av solidaritet og handlekraft. Alle i hele verden må vaksineres hvis ikke nye mer smittsomme og mer dødelige varianter skal oppstå.

Risikoen for framtidige pandemier er fortsatt høy. Vi har en klimakrise og en naturkrise. Klokkene ringer sier 99,9 prosent av verdens klimaforskere. Hører vi etter?

Jeg må få prate med dere om den viktigste saken for framtidig folkehelse. klimakrisen. Nå er det straks klimatoppmøte i Skottland. Verden skal fram til 2030 redusere de samlede klimagassutslippene med 50  prosent.

I koronaåret 2020 da vi var delvis nedstengt med en langt lavere aktivitet enn normalt, var Norges klimagassutslipp 3,4 prosent lavere enn året før. Totalt har vi redusert klimagassutslippene fra 1990 til 2020 med 3,9 prosent. Målet er en reduksjon på 50% innen 2030. Det er 8 år til. Hele verden må klare dette hvis vi skal ha en liten forhåpning om at den globale middeltemperaturen kun skal øke med 1,5 grader. Til nå har den økt med 1,1 grad. Er det realistisk å klare det. Dere kan svare på spørsmålet like godt som meg.

Vi ser daglige nyhetsreportasjer om ekstremvær, varmerekorder og store langvarige skogbranner. Intensiteten i regnværet har tiltatt. Ingen del av verden slipper unna. 

Samfunnet vil endre seg mye enten som følge av at vi omstiller oss eller som følge av at klimaendringene akselerer. Mest av alt som følge av begge deler samtidig i et kappløp for å overleve.

Etter å ha redusert klimagassutslippene med 50 prosent de neste 8 årene skal omstillingene fortsette og i løpet av de påfølgende 20 årene fram til 2050 skal vi nærme oss null utslipp – dvs at vi må ha teknologi for å hente klimagass ut av lufta og lagre det. Hele verden må klare dette hvis oppvarmingen skal stabiliseres på mellom 1,5 og 2 grader. En oppvarming på 1, 5 grader er urealistisk. En økning på 2 grader er heller ikke det mest sannsynlige resultatet, men det aller best tenkelige. Det vil si en temperaturøkning som er nærmere dobbelt så stor som den vi har hatt til nå.

Nå ser vi 500 års og 1000 års regnvær og flommer som rammer hvert år. Vi ser skogbranner som blir heftigere for hvert år. Og, det kommer til å bli verre for hvert år som går.

Noen tror de tar alvoret innover seg og sier at dette er den nye normalen. Nei, det er det ikke. Dette er slutten på normalen og vi har trådt inn i en ny tid vi ikke kjenner.

Hører dette hjemme i en helsedebatt. Ja, det gjør det definitivt. Dette har med liv, livsgrunnlag og helse å gjøre. Som alltid vil endringene som kommer ramme de fattige, de eldre og de syke hardest. Vil det komme nye sykdommer som følge av klimaendringene og naturødeleggelsene. Ja, det vil det.  Og sykdommer fra varmere klima vil flytte seg nordover. Det angår oss absolutt alle.  

Når noe angår alle kan ingen si at det gjelder ikke meg. Vi kan ikke si: Jeg er bare en eller vi er så få at det betyr ikke noe hva jeg og vi gjør. Hvis alle tenkte sånn mht covid-19, ville ingen vaksinere seg og vi ville alle bli syke og de svakeste og de uheldige ville dø.

Hvis hver enkelt tenker at klimaendringene angår ikke meg. Jeg er så liten eller i Norge er vi så få at det betyr ingenting, så går det galt. Hvis ikke Norge klarer å nå målene med våre forutsetninger vil ingen klare det.

Dikteren John Donne sa det slik : Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet blir Europa mindre.

Donne avsluttet diktet med følgende: Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.

Klokkene ringer for deg og de ringer for meg. Vi er alle berørt og løsningen krever solidaritet, kunnskap og handlekraft.

Klima, miljø og helse er nært forbundet. Hva kan vi i LHL gjøre? Hva kan vi bidra med? Jeg har ikke alle svar på det. Men, noen refleksjoner til debatt vil jeg gjerne komme med.

Vi må støtte opp under de endringene myndighetene kommer med og hvis endringene ikke er sterke nok må vi kreve mer.

Vi må bidra til å spre kunnskap.

Vi må endre arbeidsprosesser, gjenbruke mer, være energieffektive og forbruke mindre.

Vi må reise mindre. Vi skal ikke slutte å reise, men vi MÅ reise mindre. Vi skal treffes fysisk, vi skal ha fysiske kurs. Vi skal se hverandre og kunne ta på hverandre. Men, vi må reise mindre.

Nå har sentralstyret hatt videomøter i lang tid. Det var veldig kjekt å se dem igjen når vi endelig kunne møtes fysisk i høst. Og, sentralstyret skal selvsagt møtes fysisk. Men, det nye sentralstyret må gå foran og vise vei. Jeg vil utfordre det nye sentralstyret på om vi ikke bør ha en blanding av videomøter og fysiske møter i tida fremover. Videomøtene er effektive og tidsbesparende. Kostnadene er betydelig lavere, og de er svært miljøvennlige.

De ansatte i administrasjonen jobber nå 50 prosent hjemmefra. De ansatte sparer reisetid, reisekostnader og får en mer fleksibel hverdag. LHL som arbeidsgiver kan spare penger på at vi trenger mindre kontorarealer, vi får et større geografisk område å rekruttere fra og samlet sett reduserer LHL klimaavtrykket.

Hvis vi reiser mindre kan vi kanskje bruke pengene vi sparer i reisekostnader til å sørge for gode digitale verktøy i alle lokallag og gode kurs for å heve den digitale kompetansen hos de tillitsvalgte. Om ikke så lenge kan vi fra administrasjonen eller sentralstyre dukke opp på en storskjerm på et lagsmøte. Kanskje kan jeg om 2 -3 år være på lagsbesøk hver dag uka igjennom. Jeg gjør det gjerne.

Enda viktigere - kan vi bruke teknologien til å nå ut til hvert enkelt medlem? Kan vi f.eks ha LHL- HelseTV med trim hver formiddag. Alle medlemmene kan klikke seg inn og være med hjemmefra. Jeg er gammel nok til å huske bestemor hørte på Reidar Morseth på radioen. Vi kan ha TV-kjøkken og kostholdsråd. Vi kan gi smarte råd om hvordan du skal huske å ta medisinene dine, råd om hjertehelse, lungehelse, gi råd til foreldre med barn med astma- og/eller allergi, råd om fatique, råd til slagrammede. Og, sikkert veldig mye mer.

Klima og helse henger sammen. Klimaendringene er en trussel mot folkehelsen. En betydelig trussel.

Oppsiden er at de endringene vi må gjøre i seg selv er bra for folkehelsen. La meg gi dere et par kon eksempler: Hvis vi følger de nasjonale kostholdsrådene om å spise mer plantebasert blir vi friskere, lever lengere og vi bidrar til å redusere global oppvarming.

Hvis vi slutter å bruke fossilt brennstoff, noe vi må, vil luftforurensingen bli mindre og færre vil dø av hjerte, kar og lungesykdom. Omstillingene vi skal gjennom vil styrke folkehelsen. Klima, miljø og helse er nært forbundet og vi skal derfor skal heie fram endringene som kommer.

Kjære landsmøte.

Tidene endrer seg, og samfunnets behov for vårt bidrag endrer seg. LHL har endret seg. Vi startet opp som en tuberkuloseorganisasjon og endret oss til en organisasjon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende. Vi startet opp med å bygge skole, arbeidsmarkedsbedrifter og boliger. Vi endret oss til å drive rehabilitering og sykehus. Nå når den varslede eldrebølgen er i anmarsj driver vi sykehjem på vegne av det offentlige.

Har du store ambisjoner er det aldri lett. Og det har heller ikke den siste perioden vært.

Feiringklinikken var vårt flaggskip og vår aller største virksomhet. Virksomheten der, økonomien der og sårbarheten var en kjempeutfordring. I 2009 bestemte LHL seg for at vi ville tilby staten å overta Feiringklinikken vederlagsfritt. Jeg pratet med Helseministeren om det – han mente det var en god ide - og jeg hadde en prosess med embetsverket om det. Men, Helse Sør-Øst sa den gangen nei. De ønsket ikke å overta. Helsedepartementet kom derfor tilbake til oss og sa at det er vel best om LHL drifter Feiringklinikken med hjertebehandlingen videre. Jeg svarte at det kunne vi gjøre, men da måtte vi ha ordentlige avtaler å drifte på. Svaret fra departementet var at det skulle vi selvsagt få. Og, det fikk vi.

LHL sto vi likevel overfor et strategisk veivalg hvor vi måtte bestemme oss for om vi etter hvert skulle stenge ned sykehusvirksomheten vår på Feiring og Glittre eller om vi skulle investere og satse for å beholde det gode pasienttilbudet.

Vi ønsket å ta vare på det gode tilbudet til pasientene. Vi er solidariske. Vi visste hva pasientene trengte. Vi hadde kunnskapen. Og, vi hadde handlekraft. Vi bestmte oss derfor for å bygge et nytt, topp moderne sykehus.

Som grunnlag for beslutningen vi fattet på landsmøtet i 2013 hadde vi gjort et grundig arbeid med framskrivninger, økonomiberegninger og samfunnsanalyser. Vi bygde på vissheten om at det var et betydelig behov for sykehuskapasitet i regionen. At det er mer enn nok pasienter som har behov for behandling. Vi bygde også på at vi 4 år tidligere hadde fått en myndighetsavklaring om at vi skulle drive videre med åpen hjertekirurgi, invasiv kardiologi og hjerterehabilitering.

Vi hadde forutsett at de første årene ville ble tøffe og at vi ville gå med underskudd. Alt dette ble lagt fram for landsmøtet.

Men, det ble vanskeligere enn vi hadde forutsett. Fra vi fattet vedtaket i 2013 og til vi flyttet inn fikk vi et bratt fall i både volum og pris på tjenestene det offentlige kjøpte av oss. Når antallet hjertekirurgiske operasjoner vi ble tildelt ble så lavt at vi måtte si det fra oss i det vi flyttet inn på nytt sykehus ble det veldig vanskelig.

Den politiske avklaringen vi hadde fått var ikke verdt noe. Grunnmuren i det kirurgiske tilbudet ble revet bort. Vi bygde opp annen kirurgisk virksomhet som planlagt, men dette skulle vi uansett ha gjort i tillegg til den hjertekirurgiske virksomheten. Med ett sto vi med en stor overkapasitet på kirurgien og vi hadde en stor intensivavdeling beregnet på hjertepasienter – våre dyreste arealer - stående tom. Vi sto i en situasjon som så uløselig og ganske så håpløs ut. Jeg veit at mange tenkte den gangen at det var feil å bygge sykehuset.

Jeg er ganske sta og jeg vil hevde at – nei – det var riktig at vi måtte bygge et nytt sykehus, men vi endte opp med å bygge feil sykehus.

Hadde vi klart å forutse at hjertekirurgien skulle forsvinne ville vi bygd færre operasjonsstuer, færre senger og unnlatt å bygge en stor intensivavdeling. Da hadde vi fylt sykehuset på egenhånd.

Så det kritiske spørsmålet blir derfor. Kunne og burde dette vært forutsett. I etterpåklokskapens klare og nådeløse lys så er svaret ja. Det har jeg reflektert mye over.

Det er flere grunner til at det ikke var så lett å se, men ansvaret for at dette ikke ble sett hviler til syvende og sist på meg.

Det ble innstilt fra sentralstyre å bygge nytt sykehus og det ble vedtatt av landsmøtet, men jeg ønsker ikke å gjemme meg bak det eller fraskrive meg ansvaret for at det var jeg som anbefalte å bygge.

Det som var vanskeligere å forutse var at det fra 2016 ble innført nye konkurranseregler som ville betydd at vi om noen få år også ville ha mistet den invasive kardiologien. At det offentlige ville tatt denne tjenesten tilbake til seg selv. Da ville to av de tre virksomhetsområdene på sykehuset falt vekk.

Vi har jobbet hardt for å løse utfordringene og husk på at Feiringklinikken gikk med underskudd før de flyttet til sykehuset på Gardermoen. Utfordringene var langt større enn det nye sykehuset. Første driftsår var underskuddet større enn husleia. Det vil si at vi hadde gått med underskudd om vi hadde drevet i friluft.

Det er med andre ord en stor utfordring vi har jobbet med de siste årene. Og, utfordringen er ikke løst enda, men vi nærmer oss.

I løpet av neste år er målet at LHL-gruppen skal få driften i balanse. Vi er på god vei. Første halvår i år gikk vi med overskudd.

Det har kostet. Særlig har det kostet mye for de ansatte. Nedbemanninger, usikkerhet for arbeid og inntekt, endringer og press. Det har kostet for dere tillitsvalgte. Usikkerhet, spørsmål fra medlemmer, redusert aktivitet. Det har kostet for styret som har hatt et stort ansvar for helheten og nok derfor har kjent på tyngden av vervet. Jeg vil få rette en takk til alle sammen for at dere har stått på og holdt sammen gjennom en tøff tid.

Jeg vil rette en særskilt takk til Rune Hagerup som har hatt den tyngste og mest arbeidskrevende situasjonen med omstillingene vi har vært gjennom så langt. Jeg vil også takke Mari Larsen for arbeidet hun har gjort med å holde tak i arbeidet i medlemsorganisasjonen i den tiden omstillingsarbeidet har pågått. Dere er begge to svært verdifulle og LHL skyller dere en stor takk.

La meg dele med dere noen refleksjoner om samarbeidet med det offentlige. Kort tid etter innflytting i det nye sykehuset sto vi der med stor kapasitet i et område med lange ventelister og kapasitetsmangel. Vi kunne hjulpet til med å ta unna de altfor lange ventelistene. Vi hadde bemanning og vi hadde operasjonsstuer.

Men, det offentlige ville heller leie operasjonsstuer hos oss og oppbemanne selv. Og, i stedet for å gi oss en garanti for at vi kunne få fortsette med den invasive kardiologien som vi hadde bygget opp gjennom mer enn 30 år, garanterte de oss at vi ikke kunne beholde den invasive kardiologien. Men, det offentlige kunne overta virksomheten, overta våre ansatte og drive tjenesten i våre lokaler.

Vi kan velge å være skuffet, sinte og bitre på myndighetene. Vi kan se på dette som et nederlag. Vi kan si at vi føler oss ikke velkomne som ideell aktør av storsamfunnet. Alt dette kan vi si, og vi kan si det med rette.

Men, gode venner. Vi kan også velge å fortelle historien på en annen måte.  Saken er den at vi i LHL har alltid hatt som vårt motto at vi ikke er en konkurrent til den offentlige helsetjenesten. Vi ser på oss selv som en partner en støttespiller og en hjelpende hånd til den flotte offentlige helsetjenesten vi har i Norge.

Akershus universitetssykehus, som er et fantastisk offentlig sykehus, som også driver i nye flotte lokaler, leier nå operasjonsstuene av LHL og de har oppbemannet slik at flere pasienter kan få behandling. Og, det skjer på LHL-sykehuset Gardermoen. Ahus har også overtatt den invasive kardiologien og drifter den i LHLs lokaler med de samme dyktige ansatte som jobbet hos LHL. Dette skjer også i vårt sykehus på Gardermoen.

Alle operasjonsstuene er i bruk og hjertepasientene har det samme gode tilbudet. Nå i offentlig regi. Lungepasientene fra Glittreklinikken og hjerterehabiliterings pasientene fra Feiring får det samme gode tilbudet i nye lokaler moderne lokaler på Gardermoen. Og, begge disse tilbudene drives i LHL-regi.

Det var behov for det nye sykehuset. Sykehuset er nå tilnærmet fullt. Bygget på Glittre er solgt og på Feiring er det etablert en skole etter samme lest som på Krokeide.

I sum - Er dette nederlag eller seier? Er det fiasko eller suksess? Skal vi være skamfulle eller stolte over hva vi har fått til? 

Jeg vil gjerne høre hva dere mener om dette. Min mening er at vi retter ryggen og forteller det som er sannheten - at vi – LHL - nok en gang har bidratt til mer og bedre pasientbehandling for våre viktige pasientgrupper.  Vi har sørget for økt kapasitet og vi har sørget for at noen av de beste behandlingstilbudene for de hjerte- og lungesyke videreføres i topp moderne lokaler.

Har vi tapt penger. Ja, vi har tapt penger. Pengene er ikke sløst vekk, spilt vekk eller tullet bort på børsen. Vi har heller ikke tapt penger på kjøp og salg av virksomheter. Vi har brukt penger på å etablere god pasientbehandling og bidratt til økt kapasitet og en forbedring av pasienttilbudet i Norge.

Men, det er begrenset hvor lenge vi kan fortsette å tape penger. Og, derfor har vi gjort nødvendige endringer og flere endringer vil komme. 

Det ble spurt i går om hva vi har lært. Svaret på det mener jeg ligger i strategien som sentralstyret har lagt fram. I forslaget som er presentert for landsmøtet er det foreslått en ny kurs. Vi vil fremover arbeide på områder der det offentlige helt tydelig ønsker at aktører som LHL skal bidra med sin kompetanse, der økonomien er forutsigbar og kontraktene er lange.

Et godt eksempel på slik drift er Oslo kommune som setter en del av sine sykehjem ut på anbudskonkurranse forbeholdt ideelle aktører som LHL. Vi har så langt vært med i to anbudskonkurranser og vunnet begge. Kontraktene er lange, og betalingen for oppdraget er forutsigbar.

Som en følge av strategien vil LHL, om strategien blir vedtatt her på landsmøtet, trekke seg ut av det private helsemarkedet. Det gjelder både virksomhet som går med overskudd og virksomheter som sliter økonomisk. Denne strategiske retningen er også et svar på et vedtak fattet av landsstyret.

Landsstyret fattet i juni 2019 et vedtak om å skille medlemsorganisasjonen og klinisk drift. Det har underveis vært mye spørsmål om hvordan dette følges opp fra administrasjonens side. La meg da først si at jeg oppfattet landsstyrets vedtak som et ønske og krav at vi måtte komme over i en situasjon der medlemsorganisasjonen ikke skulle lide under at den kliniske driften dvs sykehuset og eventuelt klinikkene rundt i landet gikk med underskudd. Jeg oppfattet ikke at vedtaket betydde en faktisk og juridisk deling etter vedtektenes bestemmelser. Hvis det var det landsstyret mente så er det slik at landsstyret ikke har kompetanse til å fatte et slikt vedtak. En deling etter vedtektenes bestemmelser i paragraf 22 må gjøres av et landsmøte og det kreves et flertall på 2/3 av stemmene.

Et skille ved å organisere den kliniske driften i eget eller egne aksjeselskaper opplever jeg at noen tenkte at vedtaket betyr. Og, det kunne vi gjennomført umiddelbart. Det ville vært en del arbeid, kostet en del penger og ikke løst noen verdens ting. Tro meg. Det hjelper ingen verdens ting. I 100 prosent eide aksjeselskaper sitter vi med samme risiko og vi har de samme økonomiske virkningene ved underskudd/konkurs eller nedlegging av virksomheten.

Hovedpoenget er at hvis du skal eie og drive virksomhet klarer du ikke å organisere deg bort fra økonomisk risiko.

Derfor har vi brukt all vår oppmerksomhet på det som må oppfylles for at medlemsorganisasjonen ikke skal bli skadelidende. Vi må få den kliniske virksomheten i balanse. Det arbeider vi med og arbeidet går fremover slik Rune orienterte om i går. Nå har vi jevnt over 180 -200 millioner kroner i frie kontanter og 0 i gjeld til banken. Jeg husker når jeg begynte i LHL høsten 2007 gikk både medlemsorganisasjonen og de fleste av klinikkene/sykehusene med underskudd. I 2008 var underskuddet over 100 millioner kroner. Og, vi hadde en gjeld til banken på 700 millioner kroner. Så det går definitivt fremover.

Det viktigste fremover blir å bygge medlemsorganisasjonen videre. Et viktig skritt for å få det til er etter min mening å gjøre nødvendige tilpasninger i styringsstrukturen vår. Gjøre strukturen flatere, bringe organisasjonens øverste nivå – landsmøtet – tettere på den løpende styringen og utviklingen av organisasjonen. På den måten vil vi få inn en større dynamikk i organisasjonen og et mer levende demokrati. Vi kan legge årlige planer som debatteres og besluttes på landsmøtet. Vi kan evaluere og justere mye raskere. Fylkesleddet som samler alle lokallaga, blir et viktigere organisasjonsledd. Mer makt flyttes ut i organisasjonen til medlemmer og ikke minst aktive tillitsvalgte. Jeg håper derfor at vi går over til årlige landsmøter. Det ser jeg fram til.

Vi har startet med å bygge opp medlemstilbudet igjen. Rådgivningstjenesten er igjen på plass. Vi har faglige dyktige medarbeidere som gir råd på telefon innen hjerte, lunge, astma- og allergi, hjerneslag og fysisk aktivitet.

Vi har hørt dere tillitsvalgte som har tatt opp med oss alt klunderet med Min side, problemet med å sende eposter til medlemmene og mye annet. Vel, vi skal investere i et nytt medlemssystem som skal gjøre dette mye bedre.

Kursene for triminstruktører, nye tillitsvalgte og alt det andre som savnes kommer i gang igjen.

Vi skal utvikle nye hjelpemidler for dere som er tillitsvalgte rundt i landet slik at det blir lettere for dere å fylle rollen som tillitsvalgt. Vi skal utvikle nye tjenester til medlemmene som gir dem enda større verdi for medlemskapet.

Vi har utviklet nye kampanjer slik som hjertekampen. Hjertekampen appen har blitt lastet ned av opp mot 22 000 personer og har inspirert personer i alle aldergrupper, uavhengig av funksjonsbegrensninger, fysisk utgangspunkt og bosted.

Vi søkte om og fikk innvilget midler fra Stiftelsen DAM nå i oktober og dette gjør oss i stand til å videreutvikle kampanjen inn i 2022.

Vi skal forsterke satsingen på de slagrammede og deres pårørende i årene som kommer. LHL er den dominerende kraften på Hjerneslagområdet. Det skal bli enda tydeligere i årene som kommer. Tommy jobber døgnet rundt for de slagrammede og deres pårørende. Tommy skal få mer bistand i året som kommer.

Det faglige tilbudet til de som er rammet av astma- og allergi er sterkt og viktig. Helle gjør en fantastisk jobb for oss der.

Det faglige lungetilbudet til LHL er pr nå for svakt og må forsterkes. Det er viktig. Det er tross alt kun vi i LHL som jobber for de lungesyke.

Hjertekompetansen til LHL er forsterket med en nyansatt i LHLs administrasjon.

Og, vi skal se på om vi kan finne nye måter å tiltrekke og tilknytte oss medisinskfaglig kompetanse på våre kjerneområder.

Kompetansen og ressursene på brukermedvirkning vil forsterkes gjennom en nyansatt som snart kommer på plass. Og, vi har igjen funnet plass til en som kan bruke hele arbeidstiden sin til politisk arbeid. Vedkommende kommer i februar neste år.

Vi har fått nye interessegrupper. Vi har en interessegruppe for Covid-19 og vi har en interessegruppe for Sepsis og meningitt. De skal også få ressurser og støtte til å gjøre sitt viktige arbeid.

Vi skal videreføre opplæring i førstehjelp i grunnskolen. Et fantastisk opplæringsprogram som LHL har utviklet med midler fra Gjensidigestiftelsen og med faglig støtte fra Helsedirektoratet og det akuttmedisinske miljøet i Norge.

Vi bygger opp og ruster oss til fortsatt innsats for våre målgrupper.

Tidene endrer seg og LHL vil endre seg. Vi vil endre oss slik vi har gjort gjennom hele historien, men verdiene våre ligger fast. Solidaritet, kunnskap og handlekraft.

Vi skal stille opp for de som trenger oss. Vi skal bekjempe ulikhet fordi vi veit at ulikhet fører til dårlig helse hos de som sitter nederst ved bordet.

Vi må være der og stå opp for de som bor trangt, jobber i de mest sykdomsutsatte yrkene, som tjener dårligst og har lavest utdanning. Det er i disse gruppene forekomsten av hjerte, kar og lungesyke er størst.

De største sykdomsutfordringene finner vi hos de som sliter med rus, med psykiske lidelser og vi har store helseutfordringer i innvandrerbefolkningen.

Den nye regjeringens svar på denne åpenbare problemstillingen er å ansette en statssekretær som hyller Hege Storhaug, deler den innvandrerfiendtlige retorikken til partiet de kristne og kaller forslag om å sende innvandrere til en øy uten ferjeavgang sammen med dyr med alvorlige infeksjonssykdommer for friske takter. Han har også sagt at epidemien med psykiske plager skyldes terapeutene, psykologer og helsesykepleiere.

Denne statssekretæren skal nå jobbe med å reformere fastlegetjenesten som er den delen av helsetjenesten som i størst grad møter de utsatte gruppene. Hva gir dere meg? Menneskefiendtlig retorikk er utrykk for holdninger og nå skal disse holdningene skal være med å styre med helsa vår fremover. Nei, takk. Helseministeren bør sende han tilbake dit han kommer fra. Drammen tror jeg det er. Vi må også tørre å si fra gode venner.

Det er behov for LHL gode venner. Vi skal heve stemmen for alle de som ikke blir hørt, for alle de som ikke blir møtt, for alle de som ikke blir sett. Vi skal heve stemmen for de unge slagrammede som blir plassert på sykehjem mot sin vilje, for de kolssyke som ikke får diagnose, behandling og rehabilitering som de har krav på. Vi skal heve stemmen for de hjertesyke som ikke får den beste behandlingen – akutt PCI - fordi det er for langt til nærmeste sykehus som gir denne behandlingen. Vi skal heve stemmen for de rusavhengige, de psykisk syke og innvandrerbefolkningen som har den største sykdomsbyrden og får den dårligste behandlingen.

Vi skal sloss for de covid syke og deres rehabiliteringstilbud. Vi skal kjempe for mat og fysisk aktivitet i skolen. Vi skal bekjempe tobakksindustrien som tjener penger på å spre sykdom og død i hele verden. Vi skal jobbe for rein luft i byene våre og vi skal bidra med det vi kan for å unngå klimakollaps.

Det er så mye å ta fatt på og vi har verktøyene vi trenger. Solidaritet, kunnskap og handlekraft. Vi organiserer oss i solidaritet og står sammen med de som trenger oss mest. Vi bekjemper uforstand og forkvaklede holdninger med kunnskap og politisk arbeid. Ikke minst - Vi har handlekraft og vi går foran å viser vei. Det er slik vi alltid har gjort det i LHL og det er slik vi vil fortsette.