Hele familien har det mye, mye bedre nå!
Jeg har alltid, fra jeg var liten, tenkt at mora mi har vært sprek.
Barn som pårørende - Amardeep, 15 år
Sprek til tross for at hun hadde kreft flere ganger og hadde mye plager etter det. Sprek til tross for at hun hadde så ødelagte lunger at hun til slutt måtte ha rullestol og oksygenslange i nesen, hele tiden.
Jeg tror jeg syns hun var sprek fordi hun ville så mye hele tiden!
Jeg var 10 år da moren min måtte få nye lunger for å overleve
Hun var med på alt mulig rart sammen med meg og søsteren min. Hun badet i sjøen mens jeg holdt oksygenapparatet over hodet hennes så hun fikk luft - og det gikk bra det, bortsett fra at vi lo så vi nesten druknet. Hun kjørte de største berg- og dalbanene i USA, og det gikk bra det, bortsett fra at det kilte så i magene at vi nesten døde. Hun dro ut i skogen med oss barna og plukket blåbær også, og det gikk bra det bortsett fra når vi satte fast rullestolen i en bekk. Vi dro på ferie alle mulig rare steder - min mor var en ekte backpacker med (oksygekonsentratoren) i en sekk på ryggen. Vi greide det meste vi, for vi ble "bestevenner" med hjelpemiddelsentralen, og fikk en rullestol som gikk like godt til vanns som til lands, nesten... Hun fikk seg el-sykkel og shoppingrullestol også.
Men etterhvert forsto jeg jo at om hun var sprek og frisk til sinns så begynte hun å bli veldig syk. Hun ble tynnere og tynnere, blekere og blekere, og orket ikke å snakke så mye. Når vi spiste middag måtte hun ofte ha pause midt i måltidet. Og etterhvert greide hun nesten ikke å spise i det hele tatt. Hun var masse på sykehuset i Oslo, og det er litt langt unna hjemme, så ofte var det mange dager, ja kanskje uker, hvor vi ikke så henne. En gang fikk jeg og søstera mi beskjed om at vi måtte være med inn på sykehuset for å snakke med legen. Da fikk vi beskjed om at nå var mora vår så syk at hun måtte settes på venteliste for transplantasjon.
Jeg husker søstera mi spurte om hun kunne dø, og da sa legen "ja, det kan hun, men vi skal gjøre vårt beste for at hun skal bli frisk". Det var skummelt!
Heldigvis måtte hun ikke stå lenge på venteliste, og plutselig en dag fikk jeg beskjed av læreren min på skola om at nå var mora mi på vei til Oslo for å få nye lunger. Det var bra, men også veldig skummelt. Vi rakk ikke si "ha det" eller noe. Jeg tenkte mye rart da. Og tiden gikk veldig sakte.
Etterhvert fikk vi beskjed om at alt hadde gått bra, og at vi skulle få se henne om noen dager. Og da kunne jeg liksom legge dette fra meg og være meg selv igjen.
Nå i dag er moren min nesten helt som andre mødre, bare litt mer på sykehus for kontroller og slikt. Og nå som hun trimmer og løper rundt, ordner, skravler og kjefter, ser jeg hvor syk hun egentlig var da hun satt i rullestolen med oksygen i nesen. Og så husker jeg hvor mye styr det var når vi skulle noe. Styr å få med rullestol over alt, og styr å passe på den oksygenslangen.
Hele familien har det mye, mye bedre nå!