Norge rundt med LHL

– For meg var starten på logopedien knyttet til min far som levde med afasi gjennom flere år, forteller Alstad. Han er pensjonert logoped. I dag bor han på Ottestad og er aktivt medlem i LHL Hamar.

– Faren min døde bare 57 år gammel, etter flere hjerneslag som gradvis tappet han for krefter, forteller den pensjonerte logopeden.

Nå kan han se tilbake på et langt og rikt arbeidsliv med stor innsats for en sårbar målgruppe; de som har språkvansker etter ervervet hjerneskade.

Sonjatun og afasi

Grundige undersøkelser i forkant hadde fastslått at behovet for et rehabiliteringstilbud for personer med afasi var stort, og fylkeskommunen ga grønt lys for oppstart.

Oppgavene var store og mange, og starten utfordrende, forteller Alstad.

– Hjelp ble hentet inn utenfra, og samarbeidsavtaler ble inngått med blant annet Bredtvet senter for logopedi og Sunnaas sykehus. Tanken var å bygge opp et tverrfaglig tilbud for personer med afasi som skulle ivareta landsdelens behov.

Da Helsesenteret Sonjatun åpnet dørene i 1977 var tjenesten kvalitativt helt på topp.

– Med liv og lyst og godt humør ble det jobbet både seint og tidlig, legger han til.

Spydspiss og kraftsenter

I årene som fulgte var Sonjatun en spydspiss og et kraftsenter i nord med en rekke spennende prosjekter. Blant annet var de svært forut for sin tid. Allerede i årene 1988 til 1990 ble det gjennomført et prosjekt med fjernundervisning av personer med afasi.

Det strømmet på med søknader til Sonjatun fra de to nordligste fylkene, og ventelistene ble bare lengre og lengre.

– Vi fikk flere ressurser og afasiprosjektet fikk dermed en rivende utvikling, forteller Alstad.

– Økte ressurser gjorde oss i stand til å drive oppsøkende virksomhet i pasientens hjemmemiljø. Dette ga oss kunnskaper om pasientens liv før sykdommen, noe som var avgjørende for de mål vi skulle sette for rehabiliteringen, mener han.

Sonjatun åpnet også dørene for studenter, og fagfolkene var attraktive som forelesere på regionale og kommunale kurs.

Pasientene fikk daglige behandlingstilbud hos de fagprofesjoner de hadde behov for. I tillegg disponerte de egen treningsleilighet, hvor de ga hjelp og opplæring i å leve et normalt liv. Her kunne også nærmeste familie bo sammen med pasienten.

Forankret i nordnorsk kultur

– Målsettingen for oss var å bygge opp et tilbud som var forankret i nordnorsk språk, kultur og geografi, forteller Alstad.

– Det spesielle her nord, var at dette måtte knyttes opp mot både norsk, samisk og finsk/kvensk. I tillegg byr de geografiske forholdene på ekstra utfordringer.

Sonjatun har hatt et faglig høyt nivå.

– Dette har en sammenheng med at vi var heldige og klarte å knytte til oss dyktige fagfolk og ildsjeler, legger han til.

KONGEMØTE: Kjell Alstad takker Kong Harald etter å ha mottatt Kongens fortjenestemedalje høsten 2009. Bak står kona Christin Thorvig Alstad.

Fyrtårnet som sloknet

Etter at Kjell Alstad sluttet på Sonjatun i 2015, var han tilbake høsten 2017. Dessverre fant han lite igjen av det fagmiljøet han hadde vært en del av.

– Nå er stillinger ubesatt, og tilbudet som gis, er ikke en spesialisthelsetjeneste verdig. Tilbudet kan knapt betraktes som det tilbud enhver kommune burde ha disponibelt for sine innbyggere. Tilbudet ved Sonjatun har ikke klart å utvikle seg i tråd med nye behov og utfordringer, forteller den pensjonerte logopeden

– Dette er en stor tragedie først og fremst for målgruppen ervervede hjerneskader, men også for Helsesentret Sonjatun, regionen Nord-Troms og landsdelen, legger Alstad til.  

– Jeg er svært takknemlig for at jeg i 40 år har fått være med å bygge opp det unike tilbudet for personer med afasi. Samarbeidet med dyktige fagfolk har styrket meg i troen på at vi trenger solide ildsjeler for å skape levedyktige tilbud.

– Selv har jeg mottatt mange gode ord for innsatsen som er lagt ned, og jeg har mottatt både Ugleprisen, Stakebåten og Kongens fortjenestemedalje, avslutter 82-åringen.