Det var en varm fredagskveld i starten av august 2023. Etter en fotballtrening kom Livar Hølland (67) fra Kristiansand hjem til ektefellen Tora Trydal. Han var varm og ba om en kald klut, men før Tora rakk å reagere, falt han om på gulvet. Livar hadde fått hjertestans.
Tora kastet seg på telefonen til 113, og operatøren ga beskjed om å starte hjerte- og lungeredning (HLR). Hun hadde trent på dette mange ganger før, gjennom årlige HLR-kurs på jobb, og nå måtte kunnskapen settes på prøve. I åtte lange minutter trykket hun hjertet i gang, med innblåsinger og kompresjoner, helt til ambulansen kom.
At jeg kunne HLR betydde alt. Jeg visste hva jeg måtte gjøre og turte å gjøre det, sier Tora.
Hun kjente at ribbein knakk under hendene, men fortsatte likevel. Hun visste det kunne skje, og visste at hun gjorde det riktig. For Livar ble Tora sin kunnskap avgjørende. Han overlevde, men bare fordi hun handlet raskt.
Det var helt avgjørende at Tora visste hva hun skulle gjøre. Hadde rollene vært byttet, tør jeg ikke tenke på hvordan det kunne gått. Jeg hadde ikke hatt den samme treningen, sier han.
Tall fra en befolkningsundersøkelse Norstat har gjort på oppdrag fra LHL viser at historien deres ikke er unik. Over 40 prosent oppgir at de ikke føler seg trygge på å utføre HLR, og mer enn halvparten av befolkningen vet ikke hvordan en hjertestarter brukes. Mange er redde for å gjøre noe feil, noen frykter upassende berøring, og nesten halvparten er usikre på selve teknikken. Samtidig sier hele 83 prosent at de ville følt seg tryggere med mer opplæring.
Undersøkelsen viser at det er et stort behov for økt oppmerksomhet om HLR i Norge, og ikke minst at vi må trygge befolkningen på gjennomføring av HLR og bruk av hjertestarter. Dette vil redde liv.
For Livar tok det åtte minutter fra Tora ringte 113 til ambulansepersonell sto i døra. Da de først kom, var det ingen respons i hjertet hans. Leder for 113 hadde til og med sagt «der var du død». De brukte adrenalin for å gi hjertet til Livar bedre blodsirkulasjon, slik at hjertestarteren skulle kunne gi hjertet en “restart”.
Det kunne ha vært for sent. Hvert minutt uten HLR reduserer sjansen for overlevelse dramatisk. At Tora var såpass trygg og rask til å starte opp, var helt avgjørende. Ambulansepersonellet var til og med så fornøyde med jobben Tora gjorde at de ønsket at hun skulle fortsette til de hadde fått installert seg skikkelig. Livar fikk tre støt.
Man har ofte en forestilling om at man skal leve evig eller lenge, men vi har ingen kontroll. Jeg er utrolig takknemlig for at Tora handlet raskt og riktig, sier Livar.
Etter sykehusoppholdet var kommunens rehabiliteringsteam veldig raskt til stede med et opplegg Livar kunne følge, som inkluderte et hjertetreningskurs og rehabilitering. Alt dette til sammen har skapt en trygghet hos han på at dette kan gå godt. Etter et langt år med sykemelding og rehabilitering er han tilbake i full jobb, og han bruker historien sin til å oppfordre andre til å lære seg livreddende førstehjelp.
Jeg håper min historie kan bidra til at flere tar HLR på alvor, sier han. Det kan bety forskjellen mellom liv og død.
