Hopp direkte til innhold
Norge rundt med LHL

Ildsjel hele sitt liv!

Det er bare å merke seg navnet: Berit Oliva Kvalvik. For maken til ildsjel skal man lete lenge etter!

Berit er ikke som nitti-åringer flest! På selveste 90-årsdagen, 29. april i år, deltok hun på digitalt årsmøte i LHL Hordaland. Og på landsstyremøtet var hun aktivt tilstede på den digitale talerstolen og uttrykte sine meninger! Sosialt engasjement har vært en rød tråd gjennom hele livet hennes.

Berit er leder i LHL Radøy. Hun er likeperson, triminstruktør og har også vært regionleder i region Vest i mange år. Berit har òg vært en drivkraft ved etablering av en kafe i LHL Radøy for våre nye landsmenn. Og hun er aktiv i LHLs kulturtilbud på sykehjemmet.

Sagt om Berit:

Berit har hele sitt liv vært en ildsjel innenfor mange områder og har et varmt hjerte for så mange. Det er vanskelig å skjønne at 24 timers døgn har strukket til for henne!

Møter alltid opp!

At Berit ikke kjører bil og har 3 km å gå til nærmeste bussholdeplass, har aldri bremset henne. Hun møter trofast opp på møter både formiddag og ettermiddag. På samme dag! Og hun holder foredrag ved mange slags anledninger. Blant annet i det lokale historielaget, hvor hun har vært aktiv i mange år både som medlem, men også som leder.

Jeg har alltid hatt en voldsom interesse for samfunnet rundt meg. Helt siden jeg var liten, sier Berit.

En lærer får mye av æren for engasjementet hennes!

– Jeg hadde en framsynt lærer som var for utvikling. Han var en fantastisk lærer som fikk oss interessert i og engasjert i samfunnsutvikling. Og interessen min har alltid vært at ting skal bli bedre. Og det å være skikkelige med hverandre uansett hvor du kommer fra.

Alle skal bli sett og få en mulighet. Det er en av drivkreftene mine i forhold til LHL.

Vi har mange medlemmer som ikke orker så mye, men vi har klart å få de med i engasjement som passer for dem, sier hun.

Fikk Velfortjentprisen

Berit vokste opp på et småbruk på Radøy i Nordhordland. På gården hadde de 3 melkekyr, 2 okser, 30–40 sauer, 2 griser og en hest. I tillegg dyrket de korn og poteter.

berit-oliva-kvalvi_velfortjentprisen.jpgBerit fikk Velfortjentprisen til Fana Sparebank 2020. Foto: Fana sparebank

Hun giftet seg 19 år gammel, og da hun var 21 år gammel og mannen 25 år tok de over gården. Ved siden av barn og gård, sydde og strikket Berit til hele familien. Mannen var ukependler innenfor bygg og anlegg, så det var Berit som styrte gården. Hun fikk fem barn og var også avlastningshjem for fire barn.

I tillegg var hun yrkesaktiv i 30 år. Hun jobbet 10 år i hermetikkindustrien, deretter 10 år i barnehage og avrundet yrkeslivet med å etablere Frivillighetssentralen på Radøy, der hun var leder i 10 år.

Brenner for de svakeste

Berit hvilte ikke på sine laurbær på sine da yrkeslivet var over. Hun er en engasjert og uredd dame som med stort samfunnsengasjement griper fatt der hun synes det trengs endringer. Hun  brenner for de svakeste, og nøler ikke med «å tale Roma midt imot» i saker hun brenner for. Da hun jobbet innen hermetikkindustrien ble hun aktiv i NNN (Norsk Nærings- og Nytelsesforbund) der hun ble hovedtillitsvalgt. Hun gikk inn i politikken, ble folkevalgt i Radøy kommunestyre og satt også 2 perioder i Hordaland Fylkesting.

Takket være dette fikk hun Velfortjentprisen til Fana Sparebank i år.

Mitt motto er at vi må tørre å se hverandre på godt og vondt. Være tilstede for hverandre.

I dag er Berit enke. Hun har 5 barn, 17 barnebarn, 30 oldebarn (med flere på gang!).

– Jeg lever et godt liv, sier hun.

Tidlig medlem

– Jeg tror jeg ble medlem i LHL i 1992. Jeg var støttemedlem et par år, før jeg ble valgt inn i styret. Der satt jeg et par år, men trakk meg ut da mannen min ble kreftsyk og jeg trengtes på hjemmebane til å ta meg av alt. Da jeg kom tilbake ble jeg valgt til leder med en gang, og har vært det siden. Jeg har og hatt med meg et veldig bra styre, sier hun.

Berit har vært lokallagsleder i snart 19 år.

– Lokallagene må være der, ellers så er det ikke noe LHL.

Engasjementet i LHL

Da svogeren hennes ble hjertesyk, engasjerte hun seg i LHL.

– Jeg hadde en svoger som var hjertesyk og som de siste årene i livet bodde hos meg og mannen min. Han bodde ellers alene på en plass hvor han måtte i båt for å komme til butikken. Da han flyttet til oss og kom mer regelmessig til lege, så viste det seg at han hadde hatt endel lettere hjerteinfarkt. Jeg leste meg opp i LHLs brosjyrer i forhold til han og hadde allerede vært medlem i noen år. Da fikk jeg stor interesse for LHL. Jeg har selv skiftet hjerteklaff for 8 år siden, så jeg har og hatt nytte av LHL medlemskapet selv.

Det er veldig bra det LHL gjør.

Jeg har vært så heldig å fått være med på en del konferanser og har fått belyst problemstillingene.

Den viktige nærkona!

Det sosiale engasjementet ble vekket allerede da hun som småjente fulgte med bestemoren sin som hjalp til og stelte gamle og syke rundt i bygden. Den gangen var helsesystemet noe helt annet enn hva det er i dag. Det fantes ikke sykehjem, hjemmehjelp eller annen hjelp fra det offentlige. Da var det nærkona som stilte opp. Folk lå syke hjemme, og døde hjemme. Berit fikk se viktigheten og verdien av frivillig arbeid, empati og samarbeid i en liten bygd. Bestemoren pleiet de gamle og forklarte nøye hva hun gjorde til Berit som da var under 10 år gammel. 

berit-oliva-kvalvik_90.jpg

– Jeg fikk stadig opplæring av bestemor i hva som var rett og galt. Jeg fikk en trygg bagasje med meg. Jeg hadde ikke hatt beina så godt planta på jorda hvis jeg ikke hadde hatt bestemoren min som huka tak i meg hvis jeg ble for ivrig. Da jeg vokste opp gikk kun et fåtall over til videregående skole etter 7 års folkeskole. De fleste måtte i arbeid når de var 14–15 år og reiste hjemmefra til Bergen eller til fabrikk plassene rundt omkring. Det var mulighetene man hadde.

Jeg var enebarn, men hadde masse fettere og kusiner fra byen som var her på sommeren, så jeg var ikke noe ensomt barn. Jeg er jo så gammel nå at jeg er en levning av en generasjon. Der jeg vokste opp måtte vi på en måte være doktor og sykepleier selv. Det hadde vi ikke så lett tilgang til i i min barndom og ungdom. Så jeg er litt halvstudert med alt som har med folkemedisin å gjøre. Vi var nødt til å kunne litt. Men i 1945, rett etter krigen, så fikk kommunene ute på landet, tildelt en sykepleier som kunne tre til med vaksinasjon og andre ting.

Oppveksten min har gjort meg til den jeg er og jeg kjenner nesten fortsatt bestemor dra meg tilbake når jeg gaper for høyt.

Får med seg mange

Berit engasjerer og klarer kunsten å få med seg mange. Både å rekruttere nye medlemmer og få folk til å stille opp som likepersoner.

Vil du bli likeperson?

– Jeg har stor tillit i bygda her, og jeg har fordelen av å kjenne mange. Og folk kjenner meg. Jeg har alltid hatt lett for å ta kontakt med folk. I vår kommune har vi rundt 24 likepersoner. Vi fordeler oss på sykehjemmet, på trimmen, og i kulturtimen som vi har hatt siden 2005. Jeg har alltid interessert meg for folk og livet som sådan.

Det beste er når du ser at folk får det bedre og når smilet kommer tilbake i øynene. Da ser du resultatet av jobben du gjør.

Og når kommer inn på sykehjemmet og treffer pasienter som du ellers ikke treffer, så er det veldig kjekt. Du blir glad for å treffe dem og det å se at det hjelper dem når de har det vanskelig og vondt. Når det er dager du ser at du kan gjøre dem glade, så betyr det mye.

Foto: Berit på sparkesykkel når hun har likepersontjeneste på Haraldsplass Diakonale Sykehus (HDS). Berit og Marco Elsafadi da han hadde innlegg for likepersonene som har tjeneste på HDS.

Gleden over å hjelpe andre

– Det har betydd veldig mye for meg å være likeperson. Når du ser folk som gjemmer seg bort når de går, fordi de har det vondt, og du klarer å åpne litt opp så de får det litt bedre. Det er så kjekt! Da får du lønn for arbeidet du har gjort med enkle grep. Ved kun å se og snakke med dem, og våge å gå inn i vanskelige ting, sier Berit.

Mye av drivkraften til Berit ble etablert i barne- og ungdomsårene. Det ligger rett og slett i ryggmargen hennes å hjelpe andre.

– Da jeg tok over gården, 21 år gammel, var jeg forpliktet til å ta meg av de eldste. Stelle dem og se til de i gode og onde dager så lenge de levde. Det var måten man sikret sine gamle. Derfor sier jeg at jeg er en levning fra en gammel tid. Det er jo litt av det samme det handler om i LHL; Å forbedre forholdene til de som sliter med sykdom og kunne gi de et godt tilbud. Jeg syns LHL har vært en veldig god organisasjon å jobbe i. Men til neste årsmøte gir jeg meg! Ler hun.

Brenner for LHL

Foto: Shutterstock

Bli medlem i LHL

Som medlem støtter du LHLs arbeid for mennesker med hjerte- og karsykdom, lungesykdom, hjerneslag og pårørende, og får en rekke gode tilbud og medlemsfordeler.

Bli medlem