Norge rundt med LHL

Det begynte i en periode der livet gikk fortere enn kroppen rakk å følge med. Jobben var hektisk, skuldrene stramme, og diabetes type 2 lå som en stille følgesvenn i bakgrunnen. Stress kunne forklare mye, tenkte hun. Smertene bak i skuldrene forsøkte hun å massere bort, som om de kunne trykkes bort med litt egeninnsats.

Jeg hadde litt for mange oppgaver. Jeg trodde det var stress – at jeg bare trengte å roe ned.

Hun bar også noen kilo for mye på den tiden. Tungpusten tolket hun som et tegn på at det var på tide å trene mer, ikke som et varsko fra noe langt mer alvorlig. Men under et julebord, da hun og Bjørn Eirik skulle gå den korte veien hjem, skjedde noe som ikke lenger kunne bortforklares.

Jeg ble plutselig veldig andpusten. Han sa jeg peset. Jeg ble fornærmet – jeg visste jo at jeg var tykk. Men jeg lovet i hvert fall å ringe legevakta på mandag.

Da mandagen kom, ble livet snudd på hodet.

Det ble konstatert hjertesvikt. Hun har kardiomyopati. Ingen vet hvorfor. Hun hadde ikke hatt diabetes lenge, ikke hjerteinfarkt, ingen skade, og det var heller ikke genetisk.

Vannet i kroppen begynte å samle seg der det ikke skulle. Lungene. Hjertet.

– Hjertet begynte å vokse. Det trenger behandling, ellers dør man – rett og slett.

– Plutselig skulle jeg spise ti forskjellige medisiner. Før hadde jeg kanskje bare tatt litt diabetesmedisin og tran. Det var liksom det. Så skulle jeg begynne å forholde meg til alle disse medisinene, og kroppen skulle vende seg til alt sammen.

Den første sommeren var veldig rolig på hytta. Da begynte jeg å jobbe med å bygge meg opp igjen, sakte men sikkert.

– Pacemakeren jeg har kalles for en ICD, og det vil også si at den har en hjertestarter. Det tenkte jeg mye på i begynnelsen, fordi jeg hadde hørt mange historier om at den plutselig kan starte nesten uten grunn. Men jeg tenker ikke så mye på det lenger, fordi den egentlig ikke skal gjøre det. Det går helt fint. Jeg tenker bare at det er en ekstra forsikring.

– Jeg får bra oppfølging og stort sett er jeg fornøyd. Jeg får oppfølging av pacemakeren minst én gang i året, noen ganger to. Det kommer litt an på. Det er egne leger som kommer fra Tromsø, siden jeg bor i Finnmark, i stedet for at jeg må reise dit. Det synes jeg er veldig bra.

Jeg får også komme til hjertelege én gang i halvåret, som jeg blir fulgt opp av. Hvis det er noe ekstra, følger hjertesvikt-sykepleieren opp på Kirkenes sykehus. Det har jeg vært veldig fornøyd med, og jeg er kjempeglad for at hun kom på plass. Hun har vært med på å sørge for at jeg får riktige medisiner, riktig dose, og at blodprøvene er bra. Det er litt å følge med på.

I begynnelsen var jeg veldig syk. Jeg måtte ta det veldig rolig. Kroppen føltes som om jeg var 80 år, selv om jeg bare var i slutten av førtiårene. Jeg hadde nesten ikke balanse.

Da begynte jeg i LHL på svømmetrening, eller bassengtrening. Jeg fikk tilbake balansen, og ikke minst traff jeg andre i samme situasjon. Jeg har også vært på flere rehabiliteringsopphold, noe som var veldig viktig og veldig bra for meg.

Der fikk jeg trene i trygge omgivelser. Jeg lærte hvordan jeg skulle trene, hvor mye jeg kunne presse meg, og hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Jeg tenkte jo at jeg var mye dårligere enn de andre. Det var jeg også, for de fleste hadde hatt hjerteinfarkt, mens jeg hadde hjertesvikt. Jeg klarte ikke å gå like fort som dem.

– Da var det en fysioterapeut som gikk sammen med meg og sa at jeg kun er min egen konkurrent, ingen andre. Jeg skal ikke sammenligne meg med de andre. Det sluttet jeg med etter det. Målet er å holde seg i bevegelse og være i aktivitet.

– Jeg liker veldig godt å gå tur. Jeg liker å sanse ting rundt meg. Som i går, da vi var ute og gikk tur her sørpå, kjente jeg lukten av syrin. Det var helt fantastisk. Det kom litt vind også. Det å være ute i naturen synes jeg er veldig bra.

Treningsstudio? Mindre aktuelt. – Jeg trives ikke der. Men om sommeren har jeg hagen – det er min trening. Hvis jeg holder på der hele dagen, trenger jeg ikke en lang tur. Jeg har gått nok frem og tilbake.

Livsstilsvalgene hennes ble tydelige og urokkelige.

– Jeg prøver å være forsiktig og spise litt sunt. Jeg drikker nesten ikke alkohol. Det er dårlig å kombinere alkohol med mye av hjertemedisinene. Jeg drakk ikke så mye før heller, men jeg drikker enda mindre nå. Det er ikke det jeg savner mest.

– Røyk er ikke noe å snakke om en gang. Det er en kjempedårlig kombinasjon, og det anbefaler jeg ingen å gjøre hvis de blir hjertesyke. Det er bare å stumpe den. Snus er heller ikke aktuelt. Jeg har aldri brukt snus, men man må ta hensyn til slike ting.

– Jeg må også ha bedre tid, fordi jeg tåler stress så dårlig.

Det er veldig stor forskjell på da jeg var ny syk og nå som jeg har blitt mye bedre. I starten hadde jeg veldig lite ork, fordi alt var så slitsomt. Nå har jeg ingen forskjell i livskvalitet sammenlignet med før. Jeg har ingen begrensninger i forhold til hva jeg kan være med på eller hva vi gjør.

Vi reiser fortsatt, vi drar på turer, og jeg er sosial med andre. Jeg er ikke lenger et fem-på-menneske. Jeg kommer litt før og har bedre tid.