Norge rundt med LHL

Allerede under begravelsesseremonien i en av Oslos største moskeer tok Shakil fatt på oppgaven.

– Jeg spurte imamen om jeg kunne holde bønnen selv. «Ja, kjære deg, det kan du», svarte han.

Midt i sorgen pekte Shakil på kisten og sa: «Se, her ligger hun fordi ingen hadde sagt ja til organdonasjon.»

Den dagen registrerte flere av de som var til stede seg som organdonorer.

Den kvelden vi fikk beskjeden, som i realiteten var en dødsdom for Monazza, ble vi overlatt til oss selv.

Selv om det betyr at han må gjennomleve de vanskelige årene og de smertefulle timene før og etter Monazzas død på nytt, stiller Shakil opp til intervju. Løftet til hans store kjærlighet – hun som døde på deres 35-års bryllupsdag, 3. mars 2024 – er viktigere enn å skjerme seg selv mot sorgen.

Selv om Monazza håpet å kunne leve videre med nye lunger, var hun også forberedt på hva som kunne skje.

Etter at hun døde, åpnet Shakil og sønnen mobilen hennes. De var enige om at de ikke skulle lese meldinger hun hadde sendt til andre. Men Monazza hadde selv sagt at det lå en beskjed til ektemannen på telefonen. Den var skrevet fire måneder før hun døde.

«Jeg håper du står ved min side når jeg går bort, slik du har gjort gjennom hele livet», leste Shakil.

Og det gjorde han.

Vi var så glade i hverandre. Vi hadde et fantastisk liv sammen.

• 

• 

LIVSMENING: Shakil Malik er glad for hver dag han kan følge opp sin avdøde kones siste ønske. Gaven fra Monazza Malik til Shakil på deres siste bryllupsdag var et bilde av dem.

Da alt begynte

Shakil tar oss med tilbake til da helseproblemene til Monazza startet. I 2010 ble hun tungpustet. Diagnosen var astma.

Årene gikk, fram til koronapandemien rammet verden. I Pakistan døde flere i familien: søsteren hans, svogeren og to av brødrene hennes. Hun reiste til hjemlandet for å hjelpe en søster, men ble selv smittet av covid-19.

Hun ble dårlig, men da testen igjen var negativ, fikk Shakil henne hjem med fly. Da hun gikk av flyet på Gardermoen, fikk han sjokk. Hun kom ut i rullestol, og ble aldri mye bedre.

Senere viste det seg at det var lungefibrose som var årsaken til helseplagene hennes. I august 2023 ble det klart at hun trengte nye lunger.

Fra da ble situasjonen stadig verre. Shakil sto støtt ved kona. Selv om Monazza fikk hjelp av hjemmetjenesten, var det de nærmeste hun hadde størst tillit til.

– Ved toalettbesøk, som er det mest private du kan gjøre, var det bare meg som kunne hjelpe henne. Jeg måtte love det, og jeg holdt det, forteller Shakil.

Mens minuttene tikker

Å vente på et organ er en tilstand få kan forestille seg.

Det handler ikke bare om vekslingen mellom frykt og håp, om lungene kommer i tide eller ikke. Det handler også om å være klar til å handle på et øyeblikk dersom telefonen ringer. Da har du bare noen få timer på deg. Derfor sto sekken med klær og nødvendig utstyr klar. Derfor hang en sjekkliste med telefonnumre til transport på veggen ved døren, rett over sekken.

Telefonen som aldri kom

Men Monazza fikk aldri den telefonen.

29. februar 2024, da legen tok imot dem på Rikshospitalet, var det for sent. Hun ble lagt inn på rommet sitt på sykehuset.

– Så sa de: Hun kan ikke opereres. Det var en dødsdom, sier Shakil stille.

– Så gikk de. Og da klarte vi ikke snakke sammen. Ikke ett ord. For hva skal du si? Nå skal du dø, kjære?

Shakil måtte bare gå ut.

På gangen møtte han en bekjent. Begge ble overrasket.

– Hva gjør du her?

– Jeg har fått nye lunger for fire uker siden og er på kontroll, svarte den andre.

– Hvorfor ikke kona mi? var den første tanken som slo Shakil.

– Han spurte meg hvorfor jeg var der, sier Shakil.

– Kona mi får ikke lunger, svarte jeg, og snudde meg og gikk.

– Jeg innrømmer at jeg ble misunnelig. I ettertid har jeg skammet meg over det, og jeg har bedt om unnskyldning.

Mannen han møtte, som også er lungelege, hadde full forståelse for fortvilelsen.

I dag arbeider de sammen for samme sak.

En beskjed de sto alene med

Da det uunngåelige var et faktum, ble Monazza tatt hånd om av et palliativt team.

– Den natten lå hun alene på rommet, forteller Shakil. Det plager ham fortsatt.

Shakil er full av ros til det norske helsevesenet, men én ting vil han løfte fram.

Den kvelden vi fikk beskjeden, som i realiteten var en dødsdom for Monazza, ble vi overlatt til oss selv. Hvorfor var det ingen psykolog tilgjengelig for oss da?

– Sykehuset forklarte det med mangel på ressurser. Men er det ikke nettopp da man trenger det mest? Den opplevelsen unner jeg ingen.

Fra de fikk dødsbudskapet og fram til Monazza døde, ble det ikke snakket om døden. Kun om praktiske ting, som transport til palliativ behandling og lignende.

– Det sitter fortsatt i meg, sier han og tar seg til hjertet.

BRYLLUPSGAVEN: Gaven fra Monazza Malik til Shakil på deres siste bryllupsdag var et bilde av dem. Foto: Martin Leigland / LHL

Da nettverket stilte opp

Da Shakil sto igjen alene etter Monazza, gjorde han en erfaring som fortsatt rører ham.

Dagen etter konas død kom mange fra hans store nettverk på besøk. På et tidspunkt ble den kommende begravelsen nevnt.

– Det er ikke din oppgave, sa en venn.

– Hæ? sa jeg.

– Nei, vi ordner alt. Du skal slippe å tenke på det.

– Dagen etter var kameratgjengen og broren min i gang. Jeg vet ikke hva som ble gjort, men alt ble ordnet, forteller Shakil med dyp takknemlighet.

På selve dagen fikk han beskjed om at verken han, sønnen eller svigerdatteren skulle kjøre. To biler sto utenfor hjemmet deres og var til disposisjon hele dagen.

– Det var hockeygutta mine, som jeg hadde vært trener for.

Erfaringen har gitt ham en viktig lærdom:

Vi har så mange rundt oss som vil hjelpe. Men ikke alle vet hva de kan gjøre. Fortell dem det. Bruk dem, oppfordrer Shakil.

Raus kjærlighet

Monazza var, som Shakil, en som satte andre foran seg selv. Før hun døde, ba hun ektemannen arbeide for at flere skal få tilgang til livsviktige organer.

Hun hadde også en annen oppfordring til ham natten før hun døde. Bare noen timer før det skjedde, ba hun ektemannen sette seg ned og ikke si noe, men lytte: Finn lykke igjen, sammen med en annen kvinne.

Når vi besøker Shakil i hans lyse leilighet i sjuende etasje på Finstadjordet i Lørenskog, møter vi ham sammen med Farrida Naheed. Hun var ungdomskjæresten hans i Pakistan, før han kom til Norge fra Islamabad som 15-åring.

Ifølge Shakil ønsket Monazza at de to skulle finne tilbake til hverandre. Hun visste at Farrida hadde vært alene i mange år, og fryktet at også Shakil ville bli det.

– Hæ, svarte jeg. Hvor kommer hun inn i dette?

– Jo, svarte hun. Hun er alenemor og bor alene, og du kommer ikke til å klare deg alene. Ta kontakt med henne.

Slik ble det. Shakil og Farrida, tidligere banksjef fra Lahore, giftet seg i Pakistan 3. mai 2025, med begges barn til stede.

GJENFORENT: På dødsleiet ba Shakil Maliks kone, Monazza, ham om å finne tilbake til sin ungdomskjæreste, Farrida Naheed. Foto: Tommy Skar / LHL.

Hun tok styringen selv

I leiligheten tar Shakil opp et bilde fra en benk. Det viser ham og Monazza. Minnene strømmer på.

Bildet var bryllupsgaven Monazza hadde ordnet til deres 35-års bryllupsdag. Den dagen hun selv døde.

– Hun var en sterk kvinne. Hun tok universitetsutdanning og var blant annet pedagogisk leder i en barnehage, sier Shakil.

Han tar oss med tilbake til en scene fra ekteskapet deres fra 1990-tallet, da Shakil hadde kjøpt ny bil. Han skulle lære henne å kjøre bil. Da hun gjorde en feil, ble han irritert. Det ble hun også. Det ble ikke flere kjøretimer sammen, og heller ikke mer snakk om det.

En stund senere kom hun til ham og la et kort på bordet.

– Her er førerkortet.

Hun hadde tatt kjøretimer selv – og betalt for dem.

– Budskapet er: Ikke øvelseskjør med mannen din, ler Shakil.

Kjemper for andre

Søndag, etter at intervjuet er gjort, skal Shakil ut igjen for å oppfordre folk til å bli organdonorer. Han er invitert til Tauheed-moskeen på Hauketo i Oslo.

Han er full av forventning. Ikke bare skal han fortelle sin historie. Her vil imamen også se handling. Sammen skal de be alle som er til stede ta opp mobiltelefonen og skanne en kode som fører til registreringsskjemaet for organdonasjon.

I dag sitter Shakil i styret i Stiftelsen Organdonasjon. De arbeider for å spre kunnskap i hele befolkningen.

Der behovet er størst

Etter hvert har han erfart at hans innsats kan gi størst effekt i minoritetsmiljøer.

Når en pasient trenger nye lunger, er det ikke slik at en lunge passer alle. Blodtype, vevstype og kroppsstørrelse må stemme.

– Som du ser, er jeg ikke veldig høy. Monazza og jeg var omtrent like store. Lunger fra en større person ville derfor ikke passet oss, sier han.

Shakil har opp gjennom årene oppsøkt flere moskeer. Der møter han mange mennesker.

Etter en appell i en moské overrasket imamen ham ved å reise seg og proklamere at han selv hadde blitt organdonor. For mange muslimer har imamers ord og handlinger stor betydning.

For å få flere til å bli organdonorer, viser Shakil ofte til Koranen. I sure 5, vers 32, heter det:

«Den som redder ett menneske, er som om han har reddet hele menneskeheten.»

Oppfordringen

Nå retter Shakil sin bønn til LHLs medlemmer:

Registrer deg som organdonor. For noen er det siste håp.

Bildetekster:

Bilde 1:

LIVSMENING: Shakil Malik er glad for hver dag han kan følge opp sin avdøde kones siste ønske.

Foto: Martin Leigland

Bilde 2:

 

BRYLLUPSGAVEN: Gaven fra Monazza Malik til Shakil på deres siste bryllupsdag var et bilde av dem.

Foto: Tommy Skar

Bilde 3:

GJENFORENT: På dødsleiet ba Shakil Maliks kone, Monazza, ham om å finne tilbake til sin ungdomskjæreste, Farrida Naheed.

Foto: Tommy Skar

Bilde 4:

UTMERKELSE: Stiftelsen Organdonasjon hedret i 2025 Shakil Malik som Årets frivillige.

Foto: Tommy Skar

Sak 2

Mange venter på organ

Rundt 600 personer i Norge står på venteliste for et nytt organ, ifølge Regjeringen.no.

I 2025 døde 20 pasienter mens de sto på venteliste. Det finnes også mørketall for personer som aldri blir satt på liste, opplyser Stiftelsen Organdonasjon.

Sak 3

Slik blir du organdonor

I Norge kan du bli organdonor ved å registrere deg i Donorregisteret eller ved å informere dine nærmeste.

Du kan registrere deg her: https://www.helsenorge.no/donorkort/

– Det er viktig å fortelle nærmeste pårørende at man er organdonor. Skjer det noe, er det de som får spørsmålet, sier Shakil Malik, styremedlem i Stiftelsen Organdonasjon.

(INN: QR-kode)