Hopp direkte til innhold
Norge rundt med LHL
Fra Kysthospitalet i Tromsø
Foto: Privat

Kurens varighet tok 2 693 dager!

Kysthospitalet lå vakkert til sør på Strandveien i Tromsø. Det ble bygget i 1923 for å ta imot pasienter fra Nord-Norge med ben-tuberkulose. Mange barnesinn ble ødelagt for livet der inne. En av dem er kunstneren Hans Ragnar Mathisen.

Fra utsiden av det flotte hospitalet kunne man ikke høre barneskrikene fra torturen som foregikk på innsiden. Mens noen foreldre ble stoppet i døren da de kom på besøk, og måtte forlate Kysthospitalet uten å få sett barna sine «fordi de gråt så fælt da de dro», ble barna, som alle var fastspent til sengene, sterkt mishandlet av en barnesykepleier som var ansatt som avdelingsleder på barnestua. Hun har benyttet seg av herskermetoder med påfølgende avstraffelser for at det skulle være lydighet og «orden» på stua.

Hans Ragnar Mathisen, fra Vestertana i Øst-Finnmark, var bare 3 år da han kom til det statlig drevne Kysthospitalet.

– Tuberkulose var utbredt på den tida. Min bestefar og tre av mine onkler døde av tuberkulose. Jeg ble født det året den første av mine onkler døde, og to år etter at den andre døde.

–  Så den tredje var den eneste som så meg etter at jeg ble født. Han har nok dessverre smittet meg, sier han.

Hans Ragnar var bare halvannet år da det ble oppdaget at han hadde tuberkulose.

Jeg ble sendt til sykestua i Tana, så på barnehjem, og derfra ble jeg sendt til sykehuset i Vadsø. Der ble det tatt prøver som viste seg å være tuberkulose. Så ble jeg sendt til Kysthospitalet i Tromsø. Jeg kom dit 9. mai 1949. Kurens varighet tok 2 693 dager!

Ødelagt barndom

Det ble starten på en ødelagt barndom fylt av smerte, mangel på behandling og ensomhet.
–  Det var særlig en person, barnesykepleieren, som stod for mishandlingen.

Når hun klippet neglene våre så klippet hun til det blødde. Og ørevoks gravde hun ut med heklepinne. Jeg fikk hull på den ene trommehinnen.

Under bading ble vi også utsatt for vanntortur, og jeg fikk vannskrekk. Det var barn som lå der i gipsseng. De hadde gips over hele kroppen, men gipsen ble ikke skiftet ofte nok, så de vokste til slutt ut av den. En pasient, som lever ennå, har flere hakk i bakhodet fordi han vokste ut av gipsen, forteller Hans Ragnar.

Han var en av de yngste barna. Han fikk problemer med magen og fikk klyster.

– Det var barnesykepleieren som ga det. Hun ga meg dobbel dose. Så det bare fosset ut. Da ble hun så rasende at hun tok et ris, som alltid lå over skapet, og pisket meg over lårene. Da legen kom på visitt noen dager etterpå spurte han hvorfor jeg hadde så mye røde striper. Da svarte hun at jeg hadde vært så uskikkelig. Da tok han henne med ut på gangen og kjeftet på henne. Siden fikk hun ikke komme mer på barneavdelingen, forteller Hans Ragnar.

Fikk sjelden besøk

Barna på Kysthospitalet fikk sjelden besøk. Det var flere grunner til det. De tuberkuløse måtte holdes isolert på grunn av smittefaren. Det gjorde at familien ble frarådet å besøke barna.

Besøk kavet opp barna og var skadelig, mente legene. Dessuten var det mange som ble sendt til sanatorium langt hjemmefra. Familien hadde derfor ikke råd til å besøke dem.

Mange av barna på Kysthospitalet fikk psykiske problemer senere. Hans Ragnar ble kjent som han som aldri fikk besøk.

Hans Ragnar Mathiesen med sine pleieforeldre

– Jeg kom til pleieforeldre. Det var røntgensøsteren på sykehuset som tok hjem tre av barna fra hospitalet. Det var to jenter og meg. De vurderte å ta til seg et barn. Hun ville helst ha en jente og han en gutt. Så det ble meg. De var snille, minnes Hans Ragnar.

Anerkjent kunstner

Hans Ragnar er i dag en anerkjent kunstner, og er blant annet representert på det nye Nasjonalmuseet. 

Nylig ble han tildelt Den Kongelige Norske St. Olavs Orden – en ærespris som av kongehuset beskrives som en belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten. Mathisen mottok utmerkelsen for sitt virke som kunstner og arbeid for urfolks rettigheter.

Nå er kunstner Hans Ragnar Mathisen slått til ridder (nrk.no 31. august 2022)

Ragnar Mathisen ble og utnevnt som æresdoktor ved UiT, for sitt samlede virke som kunstner, arbeidet med samiske kart og kartlegging av samiske stedsnavn, sitt fokus på ivaretaking og utvikling av samiske trommer, sitt forfatterskap og sin innsats for å organisere, utvikle og ivareta samisk kultur i Norge, Norden og Sápmi.

Hans Ragnar utnevnes som æresdoktor ved UIT (nrk.no 25. august 2022)

Hans Ragnar er med i interessegruppen LHL Kystenforeningen og er en sterk pådriver for at de tidligere barnepasientene på «Kysthospitalet» skal få økonomisk erstatning fra Staten for feil behandling, mangel på behandling og mishandling i løpet av flere års opphold.

Jeg lå der i 7 år og fikk aldri medisin for tuberkulose.

Det var to stykker som heller ikke hadde tuberkulose som ble lagt inn der. I journalen står det: "Han skal nå begynne å få streptomysinpas-kur", en medisin mot tuberkulose. Men det er x-et ut. De ombestemte seg og ga meg det ikke allikevel. Det syns jeg er ganske sterkt.

Det foreligger flere skildringer av sykehushverdagen om mange som lå fastlenket til sengen med beina i gipsskål. Skildringer om ensomhet, redsel og strenge rutiner. Om ulydighet som alltid ble straffet hardt. Klarte ikke barna å følge den strenge sykehusdisiplinen, ble de riset så de fikk blåmerker.

Hvert år siden 2000 har rundt ti barnepasienter fra Kysthospitalet møttes. I dag er de gamle og noen har falt ifra. Hans Ragnar synes det er på tide at de får oppreisning.

– Vi har en sak gående med Staten angående erstatning for feilbehandling, mangel på behandling og mishandling. Det gjelder barnepasienter på Kysthospitalet på 40-, 50- og 60-tallet. I mitt tilfelle gjelder det fra 9. mai 1949 til 21. september 1956. I tillegg har jeg 2 og 1/2 år i Tana og Vadsø, så jeg har tilsammen 9 år på institusjon.

Fant journalen

Hans Ragnar mener det burde ha blitt en åpen høring. I 1998 fant han de gamle journalene på loftet på Kysthospitalet, da det ble omgjort til et Kultursenter.

– Vi fikk ikke lov å gå opp i loftsetasjen, men da gjorde jeg det. Jeg gikk på loftet og så overlegens fine leilighet og hyblene til sykepleierne. Da så jeg et rom med hyller med arkivesker. Noen av dem spredt ut over gulvet. Jeg tenkte: Hva er dette? Journalene våre? Hvis dette skal kastes så skal ihvertfall jeg ta min. Jeg tok journalen og røntgenbildene mine. Jeg tok med en kamerat som og hadde vært pasient der. Vi dro dit og hentet journalene, men da var røntgenbildene borte. Han var journalist og lagde en sak i avisen Nordlys. Det ble jo skandale. Takket være en snartenkt vaskekone som ikke lystret overlegens ordre om å kaste journalene, havnet de omsider i arkivet til Troms fylkeskommune.

Jeg er den eneste som har originalen og røntgenbildene. I 1998 ble saken tatt opp og jeg fikk 50 000 kroner i erstatning på grunn av mangel på medisin. Vi fikk ingenting for mishandlingen, for det var vanskelig å bevise. Men hakk i bakhodet etter gips er et levende bevis på mishandlingen. Og jeg har og arr på høyre lår etter pisking.

Vi kan ikke gi opp å få saken opp igjen, sier han.

Medlemsmagasinet Et bedre liv

Magasinet sendes til alle medlemmer 2 ganger i året. Nyeste utgave er i posten nå.

Les og last ned magasinet