Norge rundt med LHL

– Som slagrammet har jeg sikkert fått best mulig hjelp, men for Anna og barna har det vært mangelfullt, sier Páll Arnar Erlendsson (42) til SlagNytt.

I juli 2019 fikk Erlandsson slag i forbindelse med en åpen hjerteoperasjon. Han var lammet, og kunne hverken se eller prate. I dag har han synsutfall mot venstre side på begge øynene, og fatigue.

SlagNytt møter ham sammen med kona Anna Vala Eyjólfsdóttir (39) under mestringskurset for slagrammede og pårørende på Kongsberg før jul. For henne har oppgaven som den nærmeste pårørende vært krevende, og hun mener det er et sterkt behov for et pårørendes helsevesen på lik linje som for slagrammede, hvor barn og voksne får tilbud om samtaler, veiledning og avlastning.

Vi hadde trengt noen som snakket med barna, og noen som fortalte oss hvilke rettigheter vi hadde. Jeg måtte finne ut av det meste selv. Fra sykehuset fikk vi beskjeden «gå hjem og hvil deg», men det var ingender til å mate ham, sier Eyjólfsdóttir.

Savner «gamlepappa»

Paret forteller at de har fått mye god hjelp på akuttenheten og under rehabilitering, og møtt engasjert helsepersonell som har sagt at «å, jeg skulle ønske jeg kunne gjør mer for deg og barna, men vi har ingenting!».

Nå er de to barna deres fire og ni år. Yngstemann feiret toårsdagen på Sunnaas sykehus. Eldstemann husker pappa før han ble syk.

– Niåringen savner «gamlepappa», og savner det som var. Han snakker ikke så mye om det nå, men han har hatt det tøft. Vært veldig mye redd, og vært redd for at pappa skulle dø. Veldig mye spørsmål om døden, forteller hun.

Pappa Páll Arnar prøver så godt han kan, men kreftene strekker ikke til. Mamma Anna må gjøre mer. Kabalen går ikke opp.

Eyjólfsdóttir har fulgt opp barna etter beste evne, og forteller at det kan være utfordrende å møte forståelse med en ektemann som for andre ikke ser syk ut.

Pårørendes fallskjerm

– Hvilken hjelp er det du og barna kunne ha trengt? 

– Oppfølging fra psykolog. Noen som tar tak i situasjonen hjemme, rett på vaskehjelp og mat på døra, noen som kan hjelpe deg et par timer. Det kan høres lite ut, men det er mye. Søknadsprosessen for å få vaskehjelp var så omfattende at det var enklere bare å vaske selv, svarer Eyjólfsdóttir, og legger til: 

– At det var et sted hvor vi kunne gå inn, og hvor hjelpen var helhetlig. At barna ble ivaretatt, at det var noen som hadde tatt dem med på kino eller Tusenfryd. At det hadde vært noe for dem å glede seg over, ikke bare ha barnevakt og sitte hjemme, men få leve livet sitt. I hvert fall litt.

Fastlegen til Erlendsson holder til i Oslo, og har vært en god støttespiller, forteller paret. Ifølge fastlegen kunne de få avlastning, om de bodde i Oslo, men den hjelpen finnes ikke i Oppegård. 

– Man har ikke tid og krefter til å sitte og organisere dette med venner og bekjente midt i en krise. Selvfølgelig skal man be om hjelp, men midt oppi alt trenger man noen som bare tar initiativ selv og hjelper deg. En fallskjerm som bare «her er vi!», avslutter Eyjólfsdóttir.

PÅRØRENDE: Anna Vala Eyjólfsdóttir mener det er et sterkt behov for et pårørendes helsevesen på lik linje som for slagrammede, hvor barn og voksne får tilbud om samtaler, veiledning og avlastning. Sammen med ektemannen Páll Arnar Erlendsson som hadde slag i 2019, deltok de på mestringskurset for slagrammede og pårørende på Kongsberg før jul. Foto: Martin Aasen Wright