Norge rundt med LHL

Hun skulle på fotballcup med yngstesønnen på 14 år, og som lagleder hadde hun ansvar for guttene. Da liker hun å være tidlig ute.

Jeg følte meg uggen og kvalm, men tenkte at det kanskje bare var bilsyke. Da bussen kom, ba jeg om å få sitte nede ved sjåføren i den toetasjes bussen, for å kunne se veien bedre, forteller Karin.

Guttene satt oppe og lo og koste seg. Karin satt alene og begynte å kjenne seg varm – veldig varm. Hun tok av seg jakken, men ubehaget ble ikke bedre. Hun begynte å lure på hva som egentlig skjedde.

– Jeg ringte mannen min og sa: «Nå føler jeg meg skikkelig dårlig». Han spurte: «Hvordan dårlig?» Jeg visste ikke. Så sa jeg: «Jeg vurderer å ringe 113». Han svarte: «Hvis du spør meg om du skal ringe 113, da ringer du 113». For det er ikke noe jeg vanligvis gjør. Og det har han helt rett i – jeg gjør jo aldri det, sier Karin mens latteren triller lett.

Mannen ringte straks sønnen deres, som satt i andre etasje i bussen, og ba ham gå ned til henne. Karin husker ikke alle detaljene etter dette, men hun husker én ting veldig godt:

Det begynte å brenne infernalsk i brystet. Rett etter det ble alt svart.

Da sønnen hennes kom ned, så han at hun holdt mobilen i venstre hånd – noe hun aldri pleier å gjøre. Hun klarte ikke slå 113. Til slutt fikk hun det likevel til, og de var da ved Ryenkrysset på vei mot Gøteborg.

– Jeg fortalte AMK om smertene og instruerte dem om hvor de kunne møte bussen – ved anleggsplassen til Follobanen. Der visste jeg at det var plass til både ambulanse og buss, sier hun.

Selv husker hun ikke samtalen med AMK-operatøren. Det neste hun husker er at hun måtte gå ut av bussen mot ambulansen.

– Det føltes som flere hundre meter, men det var bare noen få. Jeg gikk selv og la meg på båren. Sønnen min fikk sitte i forsetet.

Etter en stund fikk han beskjed om at han kunne snakke med mammaen sin.

– Jeg husker at jeg sa: «Nå drar du videre på fotballturnering, og så spiller du bra for mamma.» Det er det siste jeg husker.

Karin hadde fått hjertestans. I ti lange minutter var hun død. Redningsarbeiderne jobbet med henne hele tiden og ga tre støt med hjertestarter.

– Jeg kjente det i brystbeinet etterpå, men det gjør ingenting. Det reddet jo livet mitt.

Fordi det var påske og Ahus ikke hadde 24-timers beredskap, ble hun fraktet til Rikshospitalet og lagt i kunstig koma i ett døgn. Hjertet hadde stått i ti minutter, og det var usikkert hvordan hjernen hadde klart seg.

– De vekket meg på påskeaften. Jeg husker det nesten ikke, men jeg fikk høre at jeg var meg selv da jeg våknet, sier hun og ler.

Første påskedag ble hun overført til Ahus. Der møtte hun en av ambulansesjåførene fra den skjebnesvangre dagen.

– Han sa: «Deg trodde jeg aldri jeg skulle se igjen.» Det var veldig sterkt. Jeg ba ham hilse og takke alle som hadde vært med og reddet meg.

Dagen etter hun ble skrevet ut – en uke etter infarktet – oppdaget hun noe spesielt.

– Jeg skulle sjekke mobilen, og så at jeg hadde søkt opp «hjerteinfarkt» på Helsenorge på bussen før jeg kollapset. Det hadde jeg ingen minner om. Men tydeligvis visste underbevisstheten min hva som var på gang.

Siden den gang har Karin gjort noen endringer i livsstilen sin og fått god støtte gjennom Hjerteskolen på Ahus og rehabilitering på Cathinka Guldberg-sykehuset på Gardermoen. Hun er også full av lovord om fastlegen sin, som har fulgt henne tett.

– Det er takket være det norske helsevesenet at jeg lever. At alt fungerte da det virkelig gjaldt – fra første samtale med AMK til jeg satt hjemme igjen.

Takknemlig for livet

Hun fikk oppleve sønnens konfirmasjon bare uker etter infarktet, og kort tid etter markerte hun og mannen deres 20-års bryllupsdag. – Det er slike ting som virkelig betyr noe, sier hun.

Familien har vært en stor støtte, og hun forsikrer dem om at hun følger alle rådene: tar medisiner, trener og passer på kostholdet.

– Jeg elsker å være med gutta på fotball. Livet skal ikke stoppe opp. Det er jeg fast bestemt på.

Karin hadde ikke de typiske symptomene man ofte forbinder med hjerteinfarkt, som utstråling i armen.

Jeg tror kvinner får helt andre symptomer. Mange jeg har snakket med har hatt helt ulike opplevelser. Det gjør det vanskeligere for oss å vite hva vi skal se etter.

I oktober fikk hun et nytt, mindre infarkt. Smerten i brystet kom tilbake – kroppen kjente det igjen, selv om hun ikke gjorde det.

– Da ble jeg litt redd, men det var ikke like alvorlig. Selv om diagnosen er vanskelig å stille, mener legene at det kan være SCAD, for de fant ingen tette årer. SCAD (Spontan Koronar Arterie Disseksjon) er en plutselig rift i en kransarterie som kan blokkere blodtilførselen til hjertet og føre til hjerteinfarkt – ofte hos ellers friske kvinner.

– Det som irriterte meg mest, var at jeg hadde gjort alt riktig – endret kosthold, trent, tatt medisiner – og likevel skjedde det igjen. Men så skjønte vi at dette infarktet hadde en annen årsak.

Karin håper hennes historie kan få flere kvinner til å reagere tidligere.

– Ikke gå og hold det inni deg. Kjenner du rare smerter, så si ifra. Sjekk deg – det kan redde livet ditt.