Klatrer i livets bratte bakker
Til tross for bare en velfungerende hånd, er ikke klatreveggen den største utfordringen Signe Karlsen Bøvolden (26) fra Oslo har gitt seg i kast med. Hun fikk hjerneslag som sjuåring.
Samme år som hun nådde toppen på veggen på Vulkan klatresenter nådde hun også et annet mål: Bachelor i historie ved Universitet i Oslo. Drømmen er å få jobbe med menneskerettighetsspørsmål.
For å forstå hvilke prestasjoner vi snakker om, så la oss skru tiden tilbake til våren 2001 da Signe går i første klasse: Plutselig rammes hun av en hjerneblødning. Hun faller i koma. Det er full hast til sykehuset. Den lille jenta må gjennomgå operasjoner. Halve skallebeinet fjernes for å redusere trykket av blødningen, og kommer først på plass igjen etter noen uker. I perioden fra april til august veksler hun på å være på sykehusene Rikshospitalet, Ullevål og Sunnaas. Utfallene etter slaget er problemer med å snakke og gå.
Jeg mistet ikke språket, men fordi jeg var lenge borte og pustet gjennom slange, så forsvant kraften i stemme og hals, forteller Signe.
Skoleårene
Og dette – livet på sykehus – er også der Signes minner fra barndommen starter. Alt fra tiden før slaget er visket vekk. Det er en hard og brutal hverdag og virkelighet hun kastes inn i. Likevel er det ikke bare det smertefulle som hun husker fra denne tiden. Det er også noen fine opplevelser og gode minner.
– På Sunnaas fikk jeg ha med min egen kanin, som faren min laget et bur til, forteller Signe.
Etter uker og måneder på sykehus og rehabilitering konkluderes det mot skolestart i august 2001 at det er best for den tidligere skoleeleven å vende tilbake til klasserommet. Her møter hun en hverdag med både positive opplevelser, og noen utfordringer.
– Jeg hadde en veldig god lærer, som gjorde mer for meg enn hun trengte. Blant annet kom hun til meg i friminuttene å spurte hvordan det gikk, om jeg var ensom, minnes Signe.
Hun har fortsatt venner fra førsteklasse, men en utfordring er at hun ikke husker det som har vært.
– Når de fortalte om hva vi hadde gjort i første klasse, slik som er vanlig, så husket jeg jo ikke det, sier Signe.
Årene som fulgte skulle bli både utfordrende og krevende. Signe tenker tilbake på ungdomsskoleårene som de tøffeste.
Selv om mange visste hva jeg hadde gjennomgått, glemte de det også. Jeg ble mye alene. Ensom. Etter slaget har jeg hatt lav stemme, og det har nok gjort sitt til å ikke synes like mye som mange andre i enkelte sammenhenger.
Viljestyrke
Mellom videregående på Fyrstikkalleen skole på Helsfyr i Oslo og studier ved universitetet, tok Signe ett år på folkehøyskole på Karmøy. Motivasjonen var å lære seg spansk. Både kampen hun førte som sjuåring, senere studier, og ikke minst å fortsette ridningen på en hest alle avskrev som for vill for henne etter slaget, avdekker en av hennes sterke sider: Viljestyrke og stå på-kraft. Eller som hun selv sier det:
Jeg er nok litt sta!
Det andre som Signe trekker fram, og som hun er takknemlig for, er foreldrene.
De har alltid støttet meg, og de har også oppmuntret meg til å prøve enda mer, forteller hun.
Det er heldigvis ikke mange barn som rammes av hjerneslag. Insidens er på ca. 2,5 tilfeller per 100 000 barn. Men fordi det er få, så blir det også vanskeligere å møte andre som har hatt slag i så ung alder som Signe. Det er derfor LHL Hjerneslag har opprettet interessegruppa LHL Hjerneslag Barn og Ungdom for de under 18 år. Hun forteller om de samme utfordringer som mange andre i gruppa har, og som de jobber mye med å få til: Bedre overganger mellom ulike livsfaser.
Startet klatreprosjekt
Lenge følte Signe seg alene, også som ung slagrammet etter 18 årsalderen. Det endret seg etter at hun kom i kontakt med LHL Hjerneslag, og ble en del av LHL Hjerneslag Ung.
Det er fint å treffe andre i samme situasjon, andre som du kan utveksle erfaring med, sier Signe.
Men i tillegg til å bli med i LHL Hjerneslag, har hun gjort mer. Som styremedlem i LHL Hjerneslag Oslo – lokallaget for slagrammede, personer med ervervet hjerneskade og pårørende i hovedstaden – har hun satt i gang klatreaktiviteter på Vulkan klatresenter.
Sammen med de to andre initiativtakerne, Marie Therese Kristine Moen og Thoralf Bergersen, gir de et tilbud til andre som ønsker å være en del av et fellesskap og som vil teste sine mestringsegenskaper.
Med bare en velfungerende hånd, så var det ikke opplagt at det var klatring som skulle bli aktiviteten for Signe. I tillegg til vilje og stå på-kraft, bruker hun en spesialhanske.
Når vi startet var det nok en del som undret seg på om dette kun er for de uten særlig fysiske utfall, men det er fullt mulig å delta for de fleste. Man gjør det man kan, sier Signe.
25-åringen overrasker ikke bare når det gjelder klatring. Hun halter på venstre side når hun går.
- Men ikke når jeg løper! Jeg har ikke fått noen god forklaring på hvorfor det er slik, men slik er det altså, ler Signe, som de siste fem årene har løpt 10 for Grete under Oslo Maraton.
Skal i jobb
Signe ser framover. Nå er målet å få en jobb. Hun vil jobbe med menneskerettighetsspørsmål. Som ung med funksjonsnedsettelse, og som blant annet aktiv i Refugees Welcome Oslo, kjenner hun til behovet og ser verdien av slike oppgaver. Etter over 100 jobbsøknader har hun fortsatt ikke fått napp. Men hun nekter å gi opp. Det er det heller ingen grunn til. Signe er tøffere enn de fleste - og hun når sine mål - det har hun bevist helt siden hun var sju år.
Artikkelen stod først på trykk i Mediaplanet