Hopp direkte til innhold
Norge rundt med LHL
Kanefart
Foto: Privat

LHL Stjørdal inviterte LHL Malvik til innholdsrik busstur!

Nå i mai inviterte LHL Stjørdal med LHL Malvik til en tre dagers busstur til Brekken. Her er en nydelig reiseskildring av turen ført i pennen av Liz Ford i LHL Malvik.

Når man først er syk, og deretter får bli kjent med alle disse flotte folkene, DA er man heldig da! Ihvertfall føler jeg det slik. I 2006 fikk jeg tilfeldigvis påvist en ny kronisk diagnose, i tillegg til de to jeg hadde fra før. Jeg hadde mørke flekker på lungene som viste seg å være sarkoidose. 6 år etterpå havnet jeg på Røros Rehabilitering (Unicare Røros i dag), og først i 2018 meldte jeg meg inn i LHL. Det var etter en oppfordring fra en bekjent og jeg har ikke angret en dag!

Inntrykkene strømmet på, opplevelsene stod i kø, og det er ikke måte på hvor mye flott og koselig vi opplevde i løpet av disse få døgnene. Knut Atle Aarbu, leder av LHL Stjørdal, er en dreven og fremragende tur-arrangør, en skatt, det skal han sannelig ha. Han finner stadig nye ting å sette på agendaen vår, selv om det meste var i boks før innbydelsen til turen ble sendt ut. En positiv, impulsiv og løsningsorientert turleder er bare fantastisk, spesielt siden vi alle hadde gledet oss til en medlemstur igjen etter de siste to årene med pandemi. Da er det ikke rart at det ikke skal så mye til for å glede oss heller.

Enn å ha så flotte naboer som inviterer oss med på dette... Det er vi kjempetakknemlig for! Så tusen tusen takk, Knut Atle!

Reisen starter...

Reisen for min del startet allerede på togperrongen her i Hommelvik. Jeg elsker å være på reise. Det gir en veldig god følelse å stå og vente på toget med ferdigpakket koffert og sekk. Har jeg husket alt nå tro? Toget fra Trondheim kommer. Det er skikkelig fullstappa denne helligdags morgen. Takk og pris for at jeg ikke skal lengre enn til Stjørdal, tenker jeg. Togturen foregår stående ute i gangen. Heldigvis er mellomdøra inn til kupèen åpen så alle får luft.

På Stjørdal stasjon står den alltid blide Knut Atle, vår reiseleder og guide. Han er klar med navnelista utenfor turbussen og tar imot «malvikingene». Nå er de siste av LHL Malvik sine 9 deltagere ankommet og turen kan starte. I bussen, kjørt av tålmodige og blide Jan Arve Strigsve, er det heldigvis god plass til oss alle. Vi teller 28 passasjerer tilsammen. Bussen tar oss sørover, tilbake over Hellbrua og oppover mot Selbu. En tur de fleste av oss har tatt flere ganger.

LHL Stamsund: Vi fikk en fantastisk flott tur!

Flora i Selbu

Første stopp på turen er Flora i Selbu, eller Selbuflora som det sies lokalt. I år etter år har jeg passert på den andre sida av elva, på tur til Tydal, og kikka storøyd på det søte lille kapellet med løkkuppel. Nå kunne vi endelig kjøre over brua for å besiktige kapellet på nært hold. For i dag skulle vi få omvisning inne i selve kapellet. Per Nervik fra Selbu Menighetsråd ønsket oss velkommen, og Halvor Voldseth, fra Selbu og Tydal Historielag, tok oss med på reisen fra idè til ferdig bygd og dekorert kapell. Det er en langkirke oppført i 1936 i laftet tømmer. Benkene er snekret av Voldseth’s egen bestefar. Vi fikk høre mye om kapellets historie.

Jeg anbefaler dere å sjekke det ut, enten på internett eller ved å bestille en omvisning selv. Det er verdt turen!

Arkitektene var Anton Kjelstad og Ivar Grylland. Da bygget stod ferdig i 1936 skjenket Anton Kjelstad Flora kapell et alterbilde, malt av arkitekten selv. Korsfestelsesbildet viser liten lidelse ifølge forståsegpåerne. Det vekker ikke til nok innlevelse. Men Jesus henger der, fastspikret til korset, hvilket i utgangspunktet er en svært smertefull og fornedrende måte å dø på. Mens den vestlige kirke legger mest vekt på å fremstille Jesus som offeret, konsentrerer den ortodokse delen seg mest om den åndelige dimensjonen; at Jesus er en seirende guddom, som i ikon-maleriene. Når jeg tenker på både løkkuppelen og den mer guddommelige fremstillingen av Jesu korsfestelse der oppe i Neadalen,  så lurer jeg på om ikke arkitekten har fått disse idèene fra en reise østover...

medlemmer

Vel, endelig fikk vi høre den meget fengende historien om kapellet med løkkuppelen. Oppholdet ble avsluttet med nydelige saftige kaker og kaffe, servert av Ingeborg Flakne fra det lokale menighetsrådet. Noen satt inne i kirkebenken, i det vakre fredfulle kirkerommet, mens andre nøt kaffen ute i sola.

LHL Sandefjord: Endelig på tur!

Reinsdyr og snekledte topper

Ferden gikk så videre opp Neadalen på riksveg 705, forbi Ås i Tydal, videre til Stugudal og deretter over fjellet som fremdeles hadde hvite snekledte topper. Tradisjonen tro fikk se reinsdyr. Sjåføren vår, Jan Arve, var vant til disse skapningene, så etter et par tut i hornet forsvant de ut i terrenget.

Vel fremme ved Aursunden, den store Y-forma innsjøen vi passerer på tur til Røros, tok bussen en avstikker bort fylkesveg 561. Knut Atle hadde visst lyst til å vise oss et annet interessant sted. Jan Arve kjørte da, som verdens største selvfølgelighet, hele den svære turbussen inn på tunet på Kalsagåla, Kalsa Gårdsbakeri, hvor Tove Iren Ryttervoll etterhvert tok imot oss (hun måtte bare få på seg skautet til Brynhild først). I flott solvær, på trammen til Såmmårstuggu, forkledd som ei gammel taus med skaut og vandrerstav, tok hun oss med flere hundre år tilbake i tida. «Det var a Brynhild som skapte gården for 450 år siden. Ho kom på flukt med tri staute ryssa (tre gutter/sønner). Da sa ho Brynhild; Her skal vi bo! De skilte mark fra vidde og skog, og bygde seg tak over huggu (hodet). Brynhild så på det ho hadde stelt istand, og ho tykte det var gørrbra (tipptopp).» Mye kjærlighet og noen tragedier har det vært oppigjennom årene, men det viktigste for Brynhild var å gi sønnene sine en trygg fremtid. I dag produserer de «sær lokal bakst» og vi fikk se mange, ja «gørrmange gørrgamle ting» utstilt, ute som inne.

Hjembakst og forseggjort håndarbeide

Inne i gode gamle Såmmårstuggu på Kalsa Gård ble vi servert nystekt pjalt med brunost, og ferske Inger-lemser, og selvfølgelig ordentlig koke-kaffe. Halvparten av LHL-gruppa fant seg plass i finstua, med rødmalte vegger og kvite blondegardiner, mens vi andre satt nede i masstu. Tre vegger var bygd av stein og det var kun ei lita vindusglugge i den ene veggen. I gangen stod et glassmonter av eldre modell, med flust av nydelige små kyser utstilt. Det var skikkelig forseggjort håndarbeide. Nydelig!

Heldigvis hadde vår supre turleder Knut Atle lagt inn rikelig med tid, så alle fikk nyte både hjembaksten og atmosfæren før vi måtte dra videre. Vertinnen ønsket oss hjertelig velkommen tilbake da hun sa farvel til oss inne i bussen, vi hadde jo mikrofon så hun slapp å rope. Det var a Brynhild det, som ropte på trammen da vi kom.

Olavsgruva og Vauldalen Fjellhotell

Mett etter dette nydelige traktementet, stelt istand av Tove selv og hennes mor Inger, vinket vi fornøyd farvel. Jan Arve manøvrerte bussen elegant rundt på tunet og ut på fylkesvegen igjen. Det var ennå en god stund til middag, så vi tok en runde rundt Aursunden og svingte en tur oppom Olavsgruva med det samme. Kjekt med reisevante og lokalkjente i «førersetet». Kafferasten med omvisning i Flora, og middagen på Vauldalen, var det eneste som stod på programmet vi fikk tilsendt i forkant av turen.

Et av Røros Kobberverks viktigste gruveområder var dette Storwartz-feltet. Det hadde en sammenhengende gruvedrift fra 1644 og helt til 1977, i 333 år. Det er nå blitt en del av verdensarven.

Etter et kort opphold ved gruva fortsatte turen videre rundt Aursunden og vi nærmet oss hovedkvarteret for oppholdet; Vauldalen Fjellhotell.

Da bussen stoppet rett utenfor inngangsdøra til hotellet, og da mener jeg bokstavelig talt kun 2 meter unna døra, kikka vi rett inn i de innbydende lokalene. Der var bordene ferdig dekket med tente lys. Det så skikkelig innbydene, lunt og koselig ut i kveldsmørket. Her var det tydelig hjertevarme. Ann-Sofi, datter av daglig leder Jorid Skott Svendsen, entret bussen iført en mørk bunad, og ønsket oss alle velkommen. Hun slapp ingen av oss ut før alle hadde fått vite rom nummeret sitt. Det kan jo ikke gjøres enklere med et helt busslast; nøklene til rommene stod allerede klar i døra. Det var rett og slett en kjempeflott og velorganisert velkomst.

LHL-medlemmer og motorsyklister

Bygget kan se veldig beskjedent ut fra utsiden, men «skinnet bedrar». Vi droppet kofferten innom døra, gjorde oss klar til middagen, og samlet oss i resepsjonen/baren/dagligstua. Der var det satt frem krus og kaffekanner og hjembakt kjeks innbydende på et lite bord. Det var bare å forsyne seg mens vi ventet på å få sette oss til bords i den store romslige spisesalen. I tillegg til oss i LHL var også et tyvetalls voksne motorsyklister fra Nederland gjester. Det var ganske stilig å se alle motorsyklene linet opp utenfor hotellrommene. Veldig praktisk med utvendig inngangsdør til alle rom da.

Da ble det endelig middag, og etter en kjempekoselig innledning av Oda Mari, Ann-Sofi`s yngre søster, ble vi servert vår første lokale middagsrett. Familien Skott Svendsen setter sin ære i å tilby gjestene god service og tradisjonsrik mat. Til forrett fikk vi potetsuppe med bacon og den smakte nydelig. Potet er noe fleste nesten tar som en selvfølge til middagen, noe vi bare må ha, men ikke skjenker annen tanke enn at den må være kokt. Her føler jeg det ble gjort ære på grønnsaken. Hovedretten bestod av reinskav med kokt potet, broccoli og gulerøtter, og en fantastisk nydelig saus. Taffelet ble avsluttet med en aldeles nydelig hjemmelaget karamellpudding, med hjemmelaget saus.

Maten skal en ikke kimse av, spesielt ikke når en er ute på LHL-tur. Hvilken fantastisk start på en 3-dagers busstur!

Vi avsluttet kvelden i peisestua med koselig småprat rundt i sofagruppene. Jeg prøvde å lære meg fornavnet på noen av de fra Stjørdalsgruppa, men ingen blir presset til å bli kjent med nye. Det går fint av seg selv. Ikke minst er Knut Atle selv flink til å sette an stemningen, så jeg fikk inntrykk av at alle koste seg under oppholdet.

Mot utlandet...

Fredag 27.mai rettet vi nesen mot utlandet. Målet var Funäsdalen, som ligger i vårt naboland Sverige. Den dalen er nok ikke ukjent for oss trøndere, men krateret etter meteorene som angivelig skal ha landet der for over 2000 år siden, det visste ingen av oss om fra før. Knut Atle minnet oss på før turen at vi skulle på fjellet, så det var godt å kle seg i vindtette klær og gode sko. Krateret har en diameter på ca 40 m og en dybde på 10 m. Etter undersøkelser gjort rundt 1994–95 ble det fastslått at tidspunktet for meteornedslaget var omkring år 0, og at vinkelen var på mindre enn 45° i en fart av 36 000 km/t. Huffa meg. En voldsom begivenhet, mest sannsynlig uten øyenvitner.

Etter en liten sightseeingrunde videre forbi vertshuset Gyllene Bocken i Ljusnedal, hvor Funäsfjellens Golfklubb ligger, passerte vi videre forbi Funälsdalsberget og så hvor stor og voldsom elva var nå under snøsmeltinga. I Funäsdalen sentrum fikk vi «frislepp», dvs vi fikk en times tid til shopping. Bussen var strategisk, nei sentralt plassert heter det, ved Systembolaget. Noen var visst innom der en snartur også. Vi observerte tollerne, de observerte oss, men vi fikk passere, uskyldige som vi så ut.

Det er umulig å si om reinsdyra midt i vegen var norsk eller svensk, men de krydra ihvertfall opplevelsen av denne lille turen også.

Presis manøvrering og flott gjestgiveri

Vel tilbake på Vauldalen Fjellhotell fikk vi satt handleposene inn på rommene våre og så bars det inn i bussen igjen. Denne gang var Skottgården til lillesøster Oda Mari målet. Om bussen var bygd for å passere bygningene, eller om bygningene var nøye plassert for å slippe inn en svær turistbuss skal være usagt, men med kun noen centimeters passering på begge sider var hele bussen inne på tunet.

Inne i den flotte store spisestua var langbordene ferdig dekket med nydelige kaffekopper av gammel årgang. Iført en blå bunad serverte Oda Mari kok-kaffe og deilig marmorkake, mens hun fortalte oss den interessante historien om Skottgården Gjestgiveri. Det er dokumentert fra 1850 at de, tradisjonen tro, tok imot ferdasfolk og gjester av alle slag, i hovedsak norske og svenske. Gården med de åtte bygningene rundt det lune tunet ligger godt plassert ved den gamle fjellvegen, så det var en naturlig stopp for å hvile hestene blant annet.

Oda Mari og kjæresten hadde jobbet i forsvaret i 9 år da hun fikk muligheten til å kjøpe gården for noen år siden, og på det viset få den tilbake i slekta igjen. Nå bor de i det nennsomt restaurerte sommerhuset på gården, med sine to barn og hundene. - Det gjorde godt å slippe å bo midt oppi gjestene, fortalte hun, nå må jeg ut døra for å komme på jobb, selv om det bare er i nabohuset. Etter kaffen kunne vi gå opp og besiktige de 6 utleierommene i andre etasje, alle malt i forskjellige farger og med sitt eget personlige preg. Jeg fant meg fort et favorittrom om jeg en gang skal losjere her. Pga husets historie og arkitektur (laftet tømmer) ble det laget 3 nydelige delikate bad og 3 toalett på deling oppe i loftsgangen. Sånn er det, en slipper ihvertfall å springe over tunet til utedoen midt på natta.

Jeg setter pris på når folk viser respekt for historiske bygninger.

Skottgårdens nåværende vertinne, Oda Mari, vinket farvel til oss ute på trammen, akkurat slik man gjorde i gamle dager. Heldigvis kunne bussen fortsette videre rundt nova så vi slapp å rygge ut den trange passasjen.

Trolsk tur med hest og kjerre

Til kvelds fikk også bussjåfør Jan Arve fortjent fri, og vi alle ble hentet i vogner trukket av verdens nydeligste gamper. De tok oss med på en trolsk tur gjennom skogen, forbi dvergbjørka og over elva, til ei fantastisk koje Ole Peder Skott Svendsen, Ann-Sofi og Oda Mari sin far, hadde satt opp i 2000. Den gang hadde han gått lei av å berge lavvoen de hadde lånt alle årene før. Jorid, mor i huset, hadde en tendens til overbooking, så far måtte til stadighet låne duk for å bygge på lavvoen. Far tegnet hele konstruksjonen på en serviett da han var sykemeldt etter ryggproblemer, og etterpå ble hele tegninga oppskalert til byggtegning. Resultatet ble Volldalskoja. Den er bygget av tømmer fra viddene rundt Femunden, tuftet på gamle byggetradisjoner, og steinen er brokar fra den gamle riksgrensebrua. Langbordene inne var laget av nedfalls-tømmer som dengang lå lagret, beregnet for papirmasseproduksjon. Pappa Ole hadde bekjentskaper, fikk kjøpt tømmeret, og laget flotte langbord som kun er èn tømmerstokk bred. Denne artige historien fortalte Ann-Sofi oss før serveringen startet.

kanefart 2.jpg

Med benker inntil langbordene er koja intim og koslig, og midt i rommet en svær svart hette over det åpne ildstedet hvor det brant lystig. En spellemann, Odd Kristofer Sundt fra gammeldansorkesteret «Laget hass Krestafer», sørget for å toppe den fantastisk avslappende atmosfæren med sitt lune felespill. Vertskapet er nøye på at gjestene skal få prate og kose seg uten at musikken skal oppleves påtrengende, noe som ble vellykket også for vårt vedkommende. Hestene fikk returnere til stallen på Vauldalen Fjellhotell, og etter en liten stund kom alle fire kuskene tilbake og fikk deltatt på middagen med oss de også. Hestene skulle kjøres tilbake i lastebil til Skottgården dagen etter.

Etter å ha passert et hav av tente talglys i inngangspartiet i koja, ble vi møtt med en hjemmelaget velkomstdrikk: en aldeles nydelig hjemmelaget gløgg med rødvin, krekling og tyting (tyttebær). Det er desidert den beste gløggen jeg noensinne har smakt. Da alle hadde funnet seg en plass å sitte proklamerte spellemannen Odd det flotte diktet til Jon Østeng Hov; «Skal hilse fra fjellet». Det å sitte og høre det i slike autentiske omgivelser gjorde øyekroken våt. Odd har satt melodi til disse flotte ord, med dikterens velsignelse, og den kan høres på CD’en hans. Virkelig vakkert.

Fjellets eget spisskammers

Menyen var tatt fra fjellets eget spisskammers så mateventyret fortsatte med en aldeles nydelig forrett; varmrøkt sik, rødløk, krem og jeg vet ikke hva, servert i lefse. Helt utmerket til å vekke apetitten ihvertfall. Til hovedrett fikk vi servert et fantastisk måltid med elg som hovedingrediens (elgknøl; langtidsstekt i 12 timer, deretter lagt i saltlake), kantarellsaus, rotgrønnsaker, ovnsstekte poteter. Et himmelsk og uforglemmelig måltid!

Desserten var en selvkomponert utgave kalt «Tilslørte Vauldalsjenter», med selvlaget müsli (havregryn + honning), lokal skjørost og blåbær. Det var som om jeg var på vandring rundt i skogen og plukket desserten selv. En skikkelig super avslutning på dette fantastiske herremåltidet.

Baren ble åpnet og folk koste seg med rødvin etc mens spellemannen underholdte med musikk fra den siste CD`en sin; «Mest spilt – mest ønsket».

Etterhvert kom sangheftene frem og vi koste oss med allsang mens kuskene dro ut for å hente hestene.

Det ble veldig stemningsfullt å få samme skyss tilbake i kveldinga.

Tilbake på fjellhotellet valgte noen å krype fornøyd til køys, mens vi andre tok en koselig prat i peisestua. I kveld var det fyr på peisen også. Man en ha det bedre på tur?

Hjertelig takk for turen!

Lørdag 28. mai møtte alle ferdigpakket, etter en deilig felles frokost. All bagasje var stuet inn i bussens bagasjerom, og alle hotellrom ble sjekket sikkert både èn og to og tre ganger før døra ble lukket. Denne gang kom begge søstrene inn i bussen og ønsket oss farvel videre. Det var et hjertelig takk for oppholdet fra begge parter.

Idet bussen skulle passere hoveddøra til hotellet hoppet sannelig spellemann Odd ombord. Det var fordi han ønsket å guide oss egenhendig inn til Røros, med de riktige historiske opplysningene. Det viser seg at det er en del feilopplysning ute og går, uvisst hvorfor. Strekningen tar vanligvis rundt 40 minutter, men i dag brukte vi nesten timen for det var så utrolig mye interessant han hadde å fortelle.

Vel fremme på plassen ved Rørosmusèet ble det noen timer til fri benyttelse i Bergstaden vår. Jeg skulle ikke handle noe spesielt, så det ble nystekt pjalt med brunost på Trygstad bakeri nederst i Kjerkgata, med malvikingene Petter og Terje (hhv. revisoren og lederen i LHL Malvik). Det korte, men koselige (elsker Røros, spesielt etter de tre oppholdene jeg har hatt på Rehab’en (Unicare Røros)) oppholdet ble avsluttet oppe i den gamle ullvarefabrikken, nærmere sagt i Potteriet. Det er keramikkverkstedet som bl.a. har produsert serviset på Kalsa Gårdsbakeri (det ble fortalt at av 50 asjetter fantes det ikke to med samme mønster. Imponerende!).

Og nå trodde du kanskje turen var ferdig? Neida, en kan ikke passere Midtre Gauldal uten et besøk på Størens Bakeri. Det vil si, vi må ha Bør’s wienerbrød til gode for akkurat da passet det best med et karbonadesmørbrød «av beste sort». Det er ikke rart vi får Bør Børson «på øret» av å være her, det skjer automatisk det.

Innen et par timer etterpå var vi alle trygt hjemme igjen. Det var veldig deilig å stå av bussen her i Hommelvik hvor reisen startet for min del.

Borte bra men hjemme best, sies det jo. Men du store allverden så godt det var å få være med på denne fantastiske turen, med entusiastiske og blide LHL’ere fra Stjørdal og Malvik.

Så tusen takk for turen alle sammen! Med ærbødig hilsen - fra fjellet, - fra bussen, - og i det hele tatt...

Liz Ford, LHL Malvik