En ny hverdag med hjerneslag

Et reddet liv skal også leves!

Dette er et slagord som gjerne brukes for de som har overlevd store ulykker. Men det gjelder like mye for de som har blitt rammet av hjerneslag.

Selvfølgelig er det best om et slag kan forebygges, eller at behandlingen i akuttfasen gjør følgene av hjerneslaget så små som mulig. Men det lar seg ikke alltid gjøre, og da er det viktig at livet blir så bra som mulig – til tross for hjerneslaget. «Tilbake til en ny hverdag» – som er motto for årets LHL kampanje – er et godt uttrykk for hva rehabilitering i vid forstand handler om.

En vesentlig del av rehabiliteringen dreier seg selvfølgelig om å trene seg opp, om å gjenvinne så mye som mulig av den funksjonen som slaget har «tatt». Men ofte vil det ikke være mulig å trene seg helt frisk igjen, tilbake til der man var før slaget. Lammelser kan bli varige, man kan ha vansker med å finne ord, man kan være plaget av smerter eller usynlige vansker – som problemer med å konsentrere seg, vansker med å planlegge eller at man fortere blir sliten.

Hjerneslagets følger kan føre til at livet ikke lenger kan leves som før hjerneslaget. Konsekvensene kan påvirke familielivet, de kan gjøre at man ikke lenger kan utføre arbeidsoppgaver på jobben, de kan føre til at fritidsaktiviteter må endres, eller de kan gjøre det vanskelig å delta i sosiale sammenhenger på samme måte som tidligere.

I noen tilfeller kan man i rehabiliteringsprosessen finne løsninger for dette. Kanskje kan hjelpemidler likevel gjøre det mulig å utføre visse aktiviteter, kanskje kan man gjøre ting på andre måter. Det kan også være mulig å tilrettelegge, for eksempel ved at noe bygges om eller at noen hjelper til under aktivitetene.

Men noen ganger vil det dessverre ikke mulig. Noen funksjoner vil kanskje aldri gjenoppnås, og noen aktiviteter vil man kanskje aldri kunne gjennomføre igjen. Da gjelder det å komme «tilbake til en ny hverdag», å finne en ny mening med livet. I denne sammenheng har «rehabilitering» blitt beskrevet som «prosessen med å finne en ny identitet».

Forskningen viser at de som klarer denne omstillingen, har den beste livskvaliteten på sikt. Hvor vidt man klarer dette, kan faktisk ha mer å si enn hvor store utfall hjerneslaget har medført i utgangspunktet. Å komme «tilbake til en ny hverdag» er altså helt avgjørende. Dette er selvfølgelig mye, mye lettere for en lege som meg å skrive ned i en datamaskin, enn å leve i praksis for en som har hatt et hjerneslag. Men det er et faktum at flere og flere overlever et hjerneslag, og heldigvis blir det mer og mer fokus på at slagrammede ikke kun trenger god akuttbehandling og kanskje et tidlig rehabiliteringsopphold, men også hjelp i denne omstillingsprosessen.

Den sentrale personen i denne omstillingen er selvfølgelig den slagrammede selv. Forskningen viser at det å klare en slik omstilling ikke først og fremst er et spørsmål om viljestyrke, men påvirkes av en rekke faktorer. For det første kan selve hjerneslaget påvirke den slagrammedes evne til å endre sin hverdag. Hjerneslaget kan føre til nedsatt evne til å ta initiativ, til depresjon eller til angst for å prøve nye ting. Det kan også se ut til at genetiske faktorer kan spille en rolle. Et godt utgangspunkt er gode erfaringer fra tidligere med å takle motgang.

Helt avgjørende er støtten fra pårørende, venner og bekjente. Et sosialt nettverk som støtter og oppmuntrer den slagrammede, motiverer til å prøve nye ting og inkluderer den som har hatt hjerneslag i sosiale aktiviteter, er til stor hjelp. Vi lærer også mer og mer om at det finnes tiltak som helsevesenet kan tilby. Blant annet er dette tilbud om læring og mestring, og også god informasjon, råd og veiledning til både den slagrammede og pårørende. Også frivillige tilbud som LHL hjerneslag tilbyr, er en del av helheten. Selv om alle de nevnte faktorene er viktige, er det også viktig å understreke at det ikke er den slagrammedes, de pårørendes eller helsevesenets «feil» hvis omstillingen ikke lykkes som ønsket.

Målet for omstillingen må være at den slagrammede deltar aktivt i samfunnet. At man opprettholder sosiale arenaer eller finne nye, selv om tidligere aktiviteter ikke lenger kan utføres. At man fortsatt er en del av fellesskapet i foreningen, selv om man ikke kan gjøre de samme oppgavene i foreningen som tidligere. At man er med når familien eller vennegjengen samles. At man erstatter gamle hobbyer med nye fritidsaktiviteter. At man er en del av et fellesskap og opplever tilhørighet – for som blant annet Per Fugelli sier: vi mennesker er flokkdyr.