Hopp direkte til innhold
hodepine
Foto: Shutterstock

Hjernehinneblødning fra aneurisme

Hvert år rammes om lag 500 mennesker i Norge av hjernehinneblødning som skyldes ruptur av et aneurisme. Halvparten er yngre enn 55 år.

Hjernehinneblødning (subaraknoidalblødning) oppstår når en utposning (aneurisme) på en av blodårene i hjernen sprekker. Det er usikkert hvorfor et aneurisme oppstår, og det forekommer som regel hos enkeltpersoner uten andre tilfeller i slekten. Forekomsten er høyere hos kvinner, blant røykere og hos personer med høyt blodtrykk.

En lynaktig, voldsom kraftig hodepine kan være symptom på hjernehinneblødning fra et aneurisme.

Symptomer, diagnostikk og behandling

De fleste som får hjernehinneblødning opplever en lynaktig, voldsom kraftig hodepine, ofte ledsaget av kvalme, brekning og en følelse av at nakken blir stiv. I noen tilfeller følger bevissthetstap og kramper. Diagnosen stilles ved å ta røntgen computertomografi (CT) som viser blødningen. CT angio (CTA) fremstiller blodårene og aneurisme. Behandlingen har som formål å reparere aneurisme slik at det ikke blør på nytt og behandle de problemene blødningen har skapt.

Reparasjon av aneurisme kan gjøres på to måter: Klipsing og coiling.

Klipsing gjøres ved å utføre åpen operasjon og sette en klemme (klips) rundt aneurismehalsen.

Coiling er en innvendig tetting av aneurisme med tynne platinatråder som settes inn med et kateter som føres inn fra blodåre i lysken.

Da hjernehinneblødningen kan forstyrre sirkulasjon av hjernevæske (cerebrospinalvæske), opereres det ved behov et dren som drenerer hjernevæsken midlertidig ut av hodet. Det legges samtidig inn en hjernetrykkmåler. Ved vedvarende forstyrrelse i sirkulasjonen av hjernevæsken opereres det inn et permanent drenasjesystem (shunt) som fører hjernevæsken fra hjernen til bukhulen. Dette kan en fint leve med.

Postoperativ behandling og sykepleie

Etter reparasjon av aneurisme er pasienten på nevrokirurgisk avdeling i omtrent en til tre uker. Behandling tilpasses hver enkelt pasient og inkluderer overvåkning av vitale funksjoner, hjelp til å dekke grunnleggende behov og tidlig rehabilitering og mobilisering. Vanligvis overflyttes pasientene fra nevrokirurgisk avdeling til nevrologisk avdeling på lokalt sykehus. Pasientene som selvstendig kan ivareta sine behov, reiser hjem. De som trenger mye hjelp i det daglige og trenger rehabilitering overflyttes til rehabilitering i kommunen eller ved rehabiliteringsinstitusjon.

Livet etter hjernehinneblødning

De fleste som overlever blødning er selvstendig og fungerer godt i det daglige. Samtidig har mange redusert livskvalitet og klarer ikke å delta i arbeidslivet. Blødning påvirker oftest hjernen globalt, det gir redusert kapasitet og utholdenhet. Noen ganger påvirkes spesifikke hjernefunksjoner som kan føre til redusert hukommelse, konsentrasjon, språkfunksjon, initiativ og tiltakslyst. Noen har også redusert motorisk funksjon. Overfølsomhet for lyd er ganske vanlig og er mer uttalt når man er sliten. Etter hvert sliter mange med følelsesmessige reaksjoner som angst og depresjon. Opptil 70 prosent rapporterer uttalt trettbarhet (fatigue). Mange føler seg «annerledes», har vansker med mestring av redusert funksjon og opplever forandringer i relasjoner med familien og venner. Det er viktig å kartlegge vanskene og få hjelp til å mestre dem

Rehabilitering

Hjernen trenger tid til å tilpasse sin aktivitet i forhold til de funksjonene som eventuelt er svekket. Flere studier har vist at forbedringspotensialet er stort i flere år etter blødningen. Jo lengre ut i forløpet, jo saktere merker man bedring. Etter mange år kan det fortsatt skje bedring og det må derfor gjøres repeterte vurderinger av rehabiliteringsbehov.

De fleste kan leve uten spesielle restriksjoner. Det anbefales gradvis opptrapping av alle aktiviteter. De som har redusert kognitiv og/eller fysisk funksjon bør få målrettet rehabilitering. Uttalt trettbarhet og redusert kapasitet preger tidlig forløp. Derfor anbefales flere korte treningsøkter med pauser imellom. Dette er det vanskelig å oppnå poliklinisk, og for pasienter som har stort rehabiliteringsbehov, bør det ivaretas på rehabiliteringsinstitusjon. Pasientene følges opp poliklinisk hos nevrokirurg tre til seks måneder etter blødningen og videre avhengig av behov. Oppfølging av rehabiliteringsbehov i spesialist helsetjenesten er ikke standardisert og viser store regionale variasjoner.

Fem faktorer for god rehabilitering:

  1. Tidlig start og kontinuitet: Rehabilitering starter etter sikring av aneurisme og bør fortsette så lenge det er behov. Det innebærer repeterte vurderinger av rehabiliteringsbehov
  2. Trene målrettet med pasientens utfordringer og tilpasse hjelpemidler ved behov
  3. Holde ved like oppnådd funksjon med trening og aktivisering i det daglige
  4. Forhindre komplikasjoner
  5. Hjelpe pasienten å oppleve mestring av nytt funksjonsnivå og livssituasjon
Tanja Karic

Tanja Karic

 

Overlege, PhD, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, Oslo universitetssykehus.