Hopp direkte til innhold

Når svakhet blir styrke - en lang reise (Til Tanzania og inn i meg selv)

Jeg har diabetes. Jeg har bronkiektasier (en lungesykdom som gjør at det produseres for mye slim). Jeg har nevropati. Jeg har retinopati og redusert syn. Jeg har en krokfinger-diagnose. Tuberkulose har jeg også hatt. Jeg vet snart ikke hva jeg ikke har. For et års tid siden gikk gjennom en dyp depresjon. Jeg sto på kanten av et stup. Både billedlig og bokstavelig talt. Jeg ville ta mitt eget liv. Hjernen min hadde slått krøll på seg, etter for lang tid med for mange bekymringer.

Men jeg ER ikke diabetes. Og jeg ER ikke bronkiektasier. Jeg vil ikke la disse sykdommene definere meg, selv om de påvirker hverdagen min. Jeg ER ikke diagnosene mine.Jeg er noe mye mer enn det. Jeg er et helt menneske.

Heldigvis fikk jeg hjelp til å komme ut av depresjonen. Jeg ble mer meg selv igjen. Journalisten i meg våknet. Læreren i meg våknet. Så ringte LHL Internasjonal. De ville ha meg med til Tanzania. Jeg var ikke vond å be. Øst-Afrika ligger mitt hjerte nær. Jeg sa ja med en gang og gledet meg med en unge (riktignok med litt dårlig lunge) til å dra på min ellevte reise til det afrikanske kontinent.

Det fine med LHL er at det andre ser på som svakheter med meg, ser de på som en styrke. Jeg har noen funksjonsnedsettelser. Det er ikke mange fordeler med det, men det er én. Og den er viktig. Jeg kan nemlig med min historie lettere leve meg inn i andre mennesker med funksjonsnedsettelser sine historier. I Tanzania traff jeg mange som hadde, eller hadde hatt, tuberkulose. Når jeg selv har hatt den sykdommen, skaper det et spesielt bånd mellom oss. En helt egen form for fortrolighet oppstår. Og da har jeg en gylden mulighet til å  bruke min kompetanse som journalist, lærer og formidler inn i dette. 

Du som leser har kanskje også gått gjennom en del sykdom. Kanskje er du kroniker. Kanskje har du som meg opplevd at du fikk en diagnose, du ble satt på noen medisiner, og så ble du mer eller mindre overlatt til deg selv? Sånn var det iallfall da jeg hadde tuberkulose. Jeg fikk medisiner, jeg ble frisk og så hørte jeg ikke noe mer fra sykehuset. Men i kjølvannet av en slik sykdom, vil det ofte oppstå følgesykdommer. Hva da? 

I Tanzania har LHL Internasjonal innført et prosjekt som skal hjelpe folk som har hatt tuberkulose, som var ferdig behandlet, og så overlatt til seg selv. Men det går ikke an å slippe folk der. Mange må fortsatt ha hjelp. Kanskje har de mistet jobben. Kanskje er de utstøtt av familien.Kanskje trenger de noe så grunnleggende som å få i seg nok næring. Og mange trenger å få høre at det slett ikke er farlig å trene og å bli andpusten. Tvert imot. Det kan hjelpe dem veldig. Det gjelder i Tanzania og det gjelder i Norge, det gjelder uansett alder og nesten uansett form: Trening er bra og kan gjøre underverker. Særlig hvis man har noen til å veilede seg. 

I Tanzania ble jeg kjent med fysioterapeuten Peter. Han ledet treningene for en gruppe mennesker som tidligere hadde hatt tuberkulose. Nå var de i full gang med løpsøvelser, uttøyinger og ballspill. Deltagerne var unge gutter, fine fruer og gamle menn. Jeg ble så imponert over innsatsen. Vi kan vel si at de løp for livet. De løp og trente for å få tilbake mest mulig av det de hadde før de ble syke. Det er ikke noe NAV i Tanzania. Derfor er det ekstra viktig at de som har vært syke får tilbake nok styrke til for eksempel å drive litt landbruk hjemme hos seg selv. Produsere litt mat. Pluss at trening gir mer overskudd til å være sosial. Og det påvirker i sterk grad den mentale helsen. 

Kort sagt, slike prosjekter som det LHL her i samarbeid med lokale pasientorganisasjoner og sykehus driver, gir mennesker troen på livet tilbake. De blir sterkere. De blir gladere. De blir mer sosiale. De blir friskere.

En dag trente vi på en fotballslette. Bak det ene målet så vi Mount Meru, Tanzanias nest høyeste fjell. Bak det andre målet så vi Kilimanjaro, Tanzanias og Afrikas høyeste fjell. På dette naturskjønne stedet så jeg mine nye venner løpe frem og tilbake, frem og tilbake. Deres mål var også høye. Det handlet om å vinne et verdig og godt liv tilbake. De var på god vei til å lykkes. Med høy egeninnsats og litt hjelp fra venner rundt dem og venner i Norge. Det hele ble veldig sterkt for meg.

Jeg satt meg ned på sletta og gråt. Av glede. 

Gi en gave til tuberkulosesyke

Vipps logo

Vipps til 49236

Vipps 250 kroner for å støtte en tuberkulosesyk gjennom behandlingen.

Konto

Bank

Kontonummer: 1503 33 09462

Konto

Gi et månedlig beløp

Bli fast giver