Bærekraftig rehabilitering
Det haster med et paradigmeskifte i helsetjenestene. Når den store sykepleiemangelen er tema, må vi på samme utpust snakke om behovet for rehabilitering. Rehabilitering utløser innbyggernes ressurser, slik at flere klarer seg selv og får muligheten til å delta aktivt i samfunnet. Det er en forutsetning for bærekraftige helse- og velferdstjenester, og det er best for den det gjelder.
Se for deg at du har opplevd alvorlig sykdom eller skade. At funksjon er redusert, slik at hverdagslivet begrenses og du ikke lenger kan dusje, kle på deg, lage mat eller komme deg ut av huset. Vi tar ofte disse aktivitetene for gitt, helt til vi ikke mestrer dem lenger.
Vil du da ønske daglig hjelp til disse aktivitetene, eller vil du ha oppfølging i en avgrenset periode slik at du i størst mulig grad kan gjenoppta et selvstendig hverdagsliv? Nettopp. De aller fleste ønsker å klare seg selv. Det lønner seg også for samfunnet. Både fordi aktivitet og deltakelse henger sammen med god livskvalitet og er helsefremmende for den enkelte, og fordi mer kostbare tjenester som hjemmetjenester og institusjonsplasser unngås.
Tove Holst Skyer
Med mestring og deltakelse som mål, tar ergoterapeuter utgangspunkt i de hverdagsaktivitetene som er viktigst for den det gjelder. Det er viktig for brukermedvirkning og motivasjon, gjennom prosessen. Når målene oppnås, utløses det sosial bærekraft. Den bærekraften er en forutsetning for at helse- og velferdstjenestene skal stå seg, også for våre kommende generasjoner. Omstillingen må starte nå!
Befolkningen har rett til ergoterapitjenester. Ved utgangen av 2020, ett år etter at kommunene ble pålagt å tilby ergoterapeuters kompetanse, var 51 kommuner fortsatt uten. Det er et alvorlig problem for samfunnet, for det er et hull i tjenestene uten ergoterapi. Like bekymringsfullt er det at svært mange kommuner har for dårlig grunnbemanning og dermed lange ventelister. Pandemien har vist oss hva som skjer når innbyggerne ikke får ergoterapi til rett tid. Mange taper ytterligere funksjon og får behov for mer kostbare tjenester.
Ergoterapeuters kompetanse smøres i altfor stor grad for tynt utover mange oppgaver, og potensialet for mer deltakelse og inkludering blant innbyggerne er stort. For å oppnå det må kapasiteten økes. SSBs rapport «Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035» regner med et stadig økende behov for ergoterapeuter. Dette må følges opp med flere studieplasser og økt finansiering av tjenestene.
Færre fødsler, flere eldre og stadig stigende grad av utenforskap krever omstilling. Jeg gjentar; krever. Ergoterapeuter ble en lovpålagt profesjon i kommunehelsetjenesten fra 01.01.2020 fordi det er helt nødvendig med tilretteleggingskompetanse som bidrar til mestring og deltakelse. Hvor er helse- og omsorgsministeren? Hvor er statsforvalterne? Hvor er kommunalsjefene og kommunepolitikerne? Det er alvorlig at lovpålagt kompetanse mangler i 51 kommuner, men det er også alvorlig at forståelsen for behovet for et paradigmeskifte i helse- og velferdstjenestene ser ut til å mangle. Hvor er satsingen på ergoterapi og bærekraftig rehabilitering?
Evalueringen av regjeringens opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019) var nedslående. KPMG, som hadde evalueringsoppdraget, var klare i sin oppsummering: Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet har systematiske svakheter som har blitt påpekt de siste tiårene, og de er fremdeles til stede. Spesielt løftes det frem at fagfeltet er preget av fragmentering både geografisk og aktørmessig, og at det er svak styring og lederforankring.
Som rehabiliteringspersonell, er vi nå svært utålmodige. Det bør også helsemyndighetene være. Hvordan skal den demografiske utviklingen møtes på en bærekraftig måte dersom ikke rehabilitering blir en del av løsningen? Ressursene må utnyttes bedre og flere må delta i arbeidslivet. Dette har vi visst lenge. Kursendringen må komme nå. Sykepleiemangelen er reell, men flere sykepleiere kan ikke være den eneste løsningen. Det er ikke mulig og det blir for dyrt. Behovet for en satsning på helsefremmende, forebyggende, habiliterende og rehabiliterende tjenester er derfor også høyst reelt.
Ergoterapeuters kjernekompetanse tar for seg samspillet mellom person, aktiviteter og omgivelser, for å skape inkludering og deltakelse. Den kompetansen er helt nødvendig for å møte samfunnets helse- og velferdsutfordringer. Samfunnet må gi ressursutløsende tjenester der det er mulig, og pleie kun der vi må. Derfor må både spesialisthelsetjenesten og alle landets 356 kommuner tilby ergoterapikompetanse i tilstrekkelig grad. Først da får vi bærekraftige helse- og velferdstjenester, som fremmer deltakelse og inkludering for alle.