Pårørende – hvor langt skal strikken tøyes?
Nå strekkes strikken for de pårørende. LHL Hjerneslag og Afasi kontaktes oftere enn før av pårørende som forteller at de er i ferd med å bukke under. De opplever økte forventninger fra helsetjenesten om at de skal gjøre hele eller deler av omsorgsoppgavene i hjemmet.
Pårørende utgjør store ressurser og er til god hjelp for å løse oppgaver rundt noen med sykdom som krever oppfølging, pleie og omsorg, enten i hjemmet eller i institusjon. Den første nasjonale pårørendeundersøkelsen konkluderte i 2021 med at 1,5 millioner mennesker har et pårørendeansvar i Norge. Ansvaret kan være av kortvarig art, eller strekke seg over mange år. Det er beregnet at pårørendeomsorgen i Norge utgjør 136 000 årsverk, nesten like stor som årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Vi sliter ut og ødelegger familielivet for mange ved å forvente ytterligere timer med arbeidsinnsats som de verken har utdanning, kapasitet eller muligheter til.
Høyere forventninger om egen innsats
I takt med at helsepersonellmangelen øker, merker mange pårørende større forventninger om egen innsats. «Du er jo likevel her, så kanskje du kan….», får pårørende beskjed om. De blir bedt om å ivareta hjelp til personlig hygiene eller hjelpe til på toalettet når den slagrammede er kommet hjem. De skal sørge for den gode maten som er nødvendig for å bygge seg opp etter en skade. Pårørende får opplæring i å drive med gåtrening slik at den slagrammede skal få bedre gangfunksjon. Og språktrening; «Det er viktig at du prater med mannen din for han trenger språktrening. Men logoped, det har vi ikke».
Dette er virkeligheten for mange, i flere deler av landet. Å steppe inn med ulike gjøremål ved sykdomsfrafall er ikke uvanlig. Skal mannen din få dusje i dag må du gjøre det selv. Det blir ikke prioritert ved knapphet eller korttidsfravær i omsorgstjenesten. LHL Hjerneslag og Afasi får stadig flere henvendelser fra pårørende som bekrefter dette. Mange sier at de ikke holder ut lenger.
Resultatet av å stå i dette forventningspresset blir mer og mer synlig. Ektefeller tenker på brudd da belastningen ved å bli i forholdet, blir for stor. Det er fortvilende å lytte til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten ikke lenger strekker til. Fra å ha vært ivaretatt av hjemmetjenesten blir byrden i større grad lagt på pårørende. Jeg spør meg selv; er det sånn det skal fortsette?
Vi er i ferd med å bruke opp reservekapasiteten som de pårørende utgjør.
Så hva gjør vi da? Hvordan kan vi løse dette?
Helsepersonellkommisjonens utredning NOU 2023:4 – Tid for handling, beskriver et samfunn i endring knyttet til helsetjenestens kapasitet. Det beskrives en bemanningskrise som allerede er til stede innen mange områder, og problemer med rekruttering til helsetjenesten. Rapporten peker på mer kraftfulle prioriteringer, oppgavedeling og mer effektiv organisering. I dette ligger også forventning om at befolkningen tar økende ansvar for tilrettelegging av alderdommen gjennom å forberede bolig, nettverk og planer – hvor pårørende også trekkes frem som en ressurs. Men vi må ikke lene oss for hardt på de pårørende. De har ikke så mye mer å gi.
Belastningen på pårørende kan ikke fortsette
Vi sliter ut og ødelegger familielivet for mange ved å forvente ytterligere timer med arbeidsinnsats som de verken har utdanning, kapasitet eller muligheter til. Pårørende som kontakter LHL Hjerneslag og Afasi sier de må slutte i jobb fordi de ikke lenger klarer å ivareta arbeidet og ansvaret i jobben. Ansvaret de har på hjemmebane veier så tungt at de vurderer å si opp jobben. Mange er sykemeldt fordi belastningen er for stor. Slik er virkeligheten for mange pårørende i dag.
Det er på tide å stoppe opp. Strikken kan ikke tøyes lenger. Pårørende er en ressurs, og mange ønsker å bidra, men de trenger støtte, påfyll og nødvendige avlastningstiltak. Å etablere bedre økonomiske støtteordninger og permisjonsrettigheter kan være ett tiltak. Gjennom å spille på lag bidrar omsorgstjenesten til at den pårørende opplever seg sett og forstått. Målrettede pårørendetilbud som pårørendekurs, opplæring eller pårørendesamling kan være av stor betydning for hele familien. Det må legges til rette for at denne type tiltak gjennomføres for alle pårørende. På den måten skapes rom for at pårørende, sammen med omsorgstjenesten, kan bidra til et samarbeid til det beste for pasienten.
Alternativet kan bli så mye verre.
Den dagen helsepersonellet svikter, og den frivillige pårørendeinnsatsen bryter sammen får vi en dobbelt smell. Resultatet kan bli en udetonert velferdsbombe vi ikke aner konsekvensen av.