Norsk nevrologis historie

Hjernesykdommer ble diagnostisert og behandlet i Norge for mer enn 5 000 år siden. Steinalderlegene skrapte gjennom hodeskallen og laget åpning inn til hjernen. Om de prøvde å tappe ut blod fra hjerneblødninger, eller om de prøvde å kurere hodepine eller galskap ved å slippe ut onde ånder, vet vi imidlertid ikke.

4 500 år gammel hodeskalle fra Finnmark, der steinalderlegen har skrapt gjennom hodeskallen. Hvilken tilstand som skulle behandles, vet vi ikke. Foto: Schreinerske samlinger, Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo

Fridtjof Nansens doktorgrad

På 1800-tallet vokste det frem et nevrovitenskapelig miljø i Bergen. Daniel Cornelius Danielssen ledet både Bergen Museum og Pleiestiftelsen for spedalske. Der arbeidet også svigersønnen Gerhard Henrik Armauer Hansen. De kartla de nevrologiske plagene ved spedalskhet (lepra), og Armauer Hansen var dessuten den første i verden som viste at sykdommen skyldes infeksjon med leprabasillen. Lepra blir derfor ofte kalt Hansens sykdom.

Fra 1882 arbeidet også Fridtjof Nansen ved museet. Han studerte nervesystemet hos slimål og andre primitive sjødyr. Gjennom mikroskopet observerte Nansen som den første i verden at nervecellene faktisk ikke henger direkte sammen, slik man trodde før. Dermed la han grunnlaget for nevronteorien (teorien om at hver nervecelle er adskilt). Denne teorien har senere vist seg å være korrekt. I april 1888 forsvarte han sin doktoravhandling om slimålens nervesystem ved Universitetet i Kristiania og ble dermed første nordmann med doktorgrad i hjerneforskning. Men det ble også slutten på Nansens nevrobiologiske forskningskarriere. Fire dager etter disputasen dro han på ski over Grønland.

• 

• 

Bilder: 1: En plansje fra Fridtjof Nansens doktoravhandling. Nansen har tegnet flere nerveceller, men ingen direkte kontakter mellom dem.
2: Fridtjof Nansen sitter ved mikroskopet, omgitt av glasskolber med slimål i formalin.
Foto: Bergen Museum.

Grunnforskning i verdensklasse

Universitetet i Oslo ble sentralt for nevrobiologisk forskning på 1900-tallet. Jan Birger Jansen begynte med eksperimentell hjerneforskning og la grunnlaget for den berømte «Oslo-skolen i nevroanatomi». Han arbeidet i mange år sammen med Alf Brodal. Begge ble professorer ved Anatomisk institutt, og de ble kjent for å ha kartlagt nervebanene i lillehjernen og hjernestammen. Miljøet ga opphav til et stort nevrovitenskapelig nettverk, etter hvert også med nevrofysiologer. Per Andersen og hans medarbeidere utviklet en metode for å studere aktiviteten i hjerneceller i skiver av levende hjernevev. Teknikken har vært viktig for å skjønne mekanismene for læring og hukommelse. En annen av nevrofysiologene, Terje Lømo, viste hvordan synapsene - koplingene mellom nervecellene - i visse situasjoner kan lære å bli mer effektive. Denne egenskapen er grunnleggende for læring. Også Edvard og May-Britt Moser fikk sin grunnleggende forskerutdannelse hos nevrofysiologene i Oslo, før de etablerte sitt eget forskningsinstitutt ved NTNU i Trondheim. I 2014 fikk de Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sine epokegjørende oppdagelser om hvordan hjernecellenes signaler kan gi oss stedsans og hukommelse.

Beskrivelse av nye sykdommer

Interessen for klinisk nevrologi i Norge utviklet seg på 1800-tallet. Berglege Otto Christian Stengel i Røros beskrev i 1826 «et mærkeligt Sygdomstilfælde», om en familie der barna fikk synsvansker, intellektuell svekkelse, epilepsi og tidlig død. Det var første beskrivelse av det som nå kalles Batten-Spielmayer-Vogts sykdom, etter at Batten beskrev den 77 år senere. Også distriktslege Johan Christian Lund ga en presis førstebeskrivelse på norsk av en tidligere ukjent arvelig nevrologisk sykdom. I 1860 skrev han om «Rykkja» i Setesdalen, nå kjent som Huntingtons sykdom - oppkalt etter han som beskrev den på engelsk 12 år senere.

Verdens andre professorat i nevrologi

Utover 1800-tallet ble det vanlig å behandle nevrologiske sykdommer ved hjelp av elektrisk stimulering. I 1858 fikk Rigshospitalet i Kristiania egen Electrisør til å utføre slik behandling. Cristopher Blom Leegaard ble ansatt i stillingen i 1885. Han hadde studert nevrologi i Paris og München og krevde nå å få undervise i både nevrologi og elektrisitetslære ved Universitetet. Dette ble innvilget, og etter press fra Leegaard ble det i 1895 opprettet en egen Nerveafdeling med 20 senger. Dette var Norges første nevrologiske avdeling. Leegaard ble Overlæge, og han ble også ansatt som Professor i Nervesygdomme ved Universitetet i Kristiania. Sannsynligvis var han verdens andre professor i klinisk nevrologi, bare forutgått av professor Jean-Martin Charcot i Paris, som ofte regnes som grunnleggeren av moderne nevrologi. Mye takket være Leegaards innsats ble nevrologi én av de første tretten medisinske spesialitetene som ble opprettet i Norge i 1918.

Fra en film der professor Monrad-Krohn inspiserer en pasient med gangforstyrrelse utenfor Nerveavdelingen på Rikshospitalet i 1921.

Georg Herman Monrad-Krohn overtok etter Leegaard som overlege og professor. Han var en markant person både faglig og sosialt, og han satt i stillingen i 32 år. Og da Norsk nevrologisk forening ble stiftet høsten 1920, ble Monrad-Krohn valgt som foreningens første formann. I 1954 overtok Sigvald Bernhard Refsum som avdelingsoverlege og professor på Rikshospitalet. Han var internasjonalt kjent fordi han allerede hadde beskrevet en tidligere ukjent arvelig stoffskiftesykdom – nå kalt Refsums sykdom. Han ble også valgt til president i World Federation of Neurology og hadde dette vervet i åtte år.

Nevrologien brer seg utover i Norge

Sykdommer i nervesystemet var svært vanlige på første del av 1900-tallet, men dels med andre diagnoser enn de vi ser mest i dag. Spesielt var poliomyelitt et stort problem, både akutt og i form av senfølger med lammelser. Tertiær syfilis med affeksjon av hjernen og ryggmargen var også ganske vanlig. Privatpraktiserende nevrologer etablerte seg i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og noen sykehus fikk avtaler om nevrologiske tilsyn. Likevel gikk det 53 år fra åpningen av Nerveafdelingen på Rigshospitalet til Norges neste nevrologiske avdeling ble åpnet på Ullevål sykehus, og ytterligere fire år til første pasient i 1952 ble innlagt på den nye universitetsavdelingen i nevrologi på Haukeland sykehus. Deretter ble det suksessivt åpnet avdelinger i Porsgrunn, Drammen, Tønsberg og Molde, og etter hvert fikk alle de gamle fylkene unntatt Finnmark sine egne nevrologiske avdelinger.

Rikshospitalet og Oslo universitetssykehus har trolig verdens nest eldste universitetsavdeling i nevrologi. Det er bare seks som har vært avdelingsoverlege og professor siden starten i 1895. Her er nåværende sjef, Hanne Flinstad Harbo, flankert av sine fem forgjengere: Fra venstre Rolf Nyberg-Hansen, Sigvald Bernhard Refsum, Christopher Blom Leegaard, Georg Herman Monrad-Krohn og Espen Dietrichs. Bildene er malt av (fra venstre) Frank Brunner, Ville Aarseth, ukjent, Hugo Lous Mohr og Hilde Svalheim. Foto: Øystein Horgmo, Universitetet i Oslo.

Norge har i dag rundt 500 spesialister i nevrologi, de fleste ansatt på sykehus. Norsk nevrologisk forening er også meget aktiv både nasjonalt og internasjonalt. For eksempel var professor Johan A. Aarli fra Bergen i perioden 2005–2009 Norges andre president i World Federation of Neurology. Og i 2019 arrangerte vi European Academy of Neurology-kongress på Lillestrøm, med en rekke fremtredende innlegg fra norske nevrologer. Kongressen hadde 7 000 deltagere fra hele verden og er den største europeiske nevrologikongressen som har vært arrangert hittil.