Hopp direkte til innhold

Følelser rundt intimitet

Å være intim med partneren sin etter en hjerneskade er ikke noe som går helt av seg selv. Selv om det burde være like lett som å sykle, er det dessverre ikke sånn det er. Du kan oppleve å bli skremt av følelsene dine (eller mangelen på følelser).

Når man har fått en hjerneskade, er man ikke lenger intim på den samme måten. Sånn er det i hvert fall for mange. Som jeg har beskrevet tidligere, kan man endre personlighet etter en skade, og derfor kan også måten du er intim på, endre seg. Ofte er du alene med alle tankene og følelsene dine, og de er slett ikke alltid for sarte sjeler.

I tillegg har du kanskje en partner som ikke makter å sette seg inn i hvordan du har det – som ikke vet hva du går gjennom og ikke forstår hvorfor du synes det er vanskelig å være intim. Og strengt tatt kan man jo ikke forvente det, selv om det ville gjort ting så utrolig mye enklere!

Forholdet vårt forandret seg

Jeg og mannen min har aldri hatt problemer med å snakke om sex, og vi har aldri hatt problemer med manglende lyst. Men da jeg fikk hjerneskaden, var det som om jeg fikk en slags følelsesmessig blackout!

Det ble veldig vanskelig for meg å være intim. De første tre månedene fungerte mannen min som et slags hjelpemiddel: Han var min sykepleier, min kokk, min rengjøringshjelp og min klippe. Han var fullstendig klar over at jeg rett og slett var for syk til overhodet å tenke på sex, og det var helt ok for ham. Men da jeg begynte å bli bedre, var det som om forventningene til meg også steg selv om jeg ikke var mentalt klar for det.

Han forsøkte med dypere kyss og berøring, og det vekket følelser som avsky og skam i meg. Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Ville han gå fra meg? Det var garantert ikke lett å bli avvist gang på gang. Når jeg tenker på det i dag, skulle jeg ønske at jeg hadde vært mer åpen om tankene og følelsene mine, for jeg vet at han ville ha forstått dem (han ville i hvert fall ha forstått avvisningen bedre). Jeg følte meg så utrolig alene, unormal og tvers igjennom skremt over hvordan kroppen min reagerte. Men det verste av alt er at jeg ikke ante at dette er helt normale reaksjoner i kjølvannet av en hjerneskade!

Jeg lette desperat uten å vite hva jeg egentlig trengte

Jeg begynte å lete etter svar på internett. Nettsider om Viagra, erotisk leketøy og gudene vet hva dukket opp. Det var ikke en stolt periode i søkehistorikken min. Og det var jo ikke disse tingene jeg lette etter ... For å være ærlig visste jeg ikke selv hvordan jeg egentlig hadde det.

Frykten for å bli syk igjen fylte tankene mine mer enn andre ting. Den frykten var det ikke lett å slippe unna.

Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg tenkte faktisk ikke på mannen min (annet enn at jeg hadde utrolig dårlig samvittighet overfor ham). Det var ikke det at kroppen eller personligheten hans ikke tente meg lenger – det var kun mine egne tanker, følelser og sanser som hemmet meg. Noen ganger kunne det være en lukt som gjorde meg kvalm. Vi kan alle bli uvel av lukten av melkerester i et skjegg eller en bestemt hårvoks. Og det var sånn, bare mer ... intenst! Det kunne handle om lyder også. En liten plystrelyd i nesen eller at han pustet tungt. Og hele tiden denne frykten: Kommer jeg til å bli syk igjen? Det var ikke akkurat det beste utgangspunktet for intimitet og et velfungerende sexliv.

Intim var det siste jeg kunne være – men det fantes en løsning

I begynnelsen var jeg overfølsom, irritabel og sint. For å være ærlig tror jeg ikke at han hadde så innmari lyst på meg. Jeg freste når han berørte armene mine eller kysset meg på ”feil” måte. For ikke å snakke om hvor irriterende det var når han spiste knekkebrød!! Noen ganger hatet jeg ham bare fordi jeg var rasende over min egen situasjon. Andre ganger hadde jeg vondt av ham av samme grunn.

Så fikk vi barnevakt en helg. Meningen var at vi skulle få litt tid for oss selv. Den første kvelden havnet vi i en kjempekrangel. ”Du blåser fullstendig i hvordan jeg har det!!” klarte jeg å vrenge ut av meg. Men det var jo virkelig ikke sant ... Vi snakket til jeg ble helt utmattet, og vi sovnet tett inntil hverandre. Det var første gang siden skaden at jeg kunne ligge tett inntil ham uten å ha dårlig samvittighet eller andre negative følelser. Det var akkurat dette jeg trengte. Masse tid, og lov til å reagere.

Den helgen fikk jeg gråte, rope og le og ble møtt med forståelse. Og det hadde jeg så inderlig behov for. Vi har kommet langt, men problemene er ikke borte. I dag, noen år etter, forstår mannen min hvordan jeg reagerer. For reaksjonene kommer fremdeles. Sexlivet vårt går opp og ned, og vi har en klar avtale om at vi må snakke om det. Både i de gode periodene og i de dårlige.

Jeg skulle ønske jeg kunne komme med masse gode råd, men vi er alle så forskjellige.

Mine beste råd er:

  1. Gi deg selv tid og lov til å bearbeide følelsene dine.
  2. Prøv å snakke med partneren din.
  3. Og fremfor alt: Husk at du ikke er alene.