Praktiske råd for samtaler med personer med afasi
Det viktigste er at vi greier å formidle det vi har lyst til å si, på en slik måte at det blir forstått av den andre. Det er langt mindre viktig hvordan denne formidlingen skjer.
Personen med afasi bør oppmuntres til å benytte alle tilgjengelige kommunikasjonsformer: ord, gester, tegning og skriving (totalkommunikasjon). Det viktigste er innholdet i selve budskapet, ikke formen eller måten det blir formidlet på.
Det viktigste er at vi greier å formidle det vi har lyst til å si, på en slik måte at det blir forstått av den andre. Det er langt mindre viktig hvordan denne formidlingen skjer.
1: Tid og sted
Om gode fysiske omgivelser for en samtale:
- Sitt slik at dere kan se og høre hverandre.
- Sitt rett overfor hverandre. Mange personer med afasi har behov for å se munnbevegelsene.
- Sørg for at personen med afasi er oppmerksom på at du skal si noe.
- Unngå forstyrrende bakgrunnsstøy (TV, radio, støy utenfra eller andre i nærheten som snakker).
- Begrens antall deltakere i samtalen.
2: Trygghet - tillit - respekt - åpenhet - tid
Om grunnleggende psykologiske forutsetninger for en samtale:
- Forsikre personen med afasi om at ”vi har god tid!” Da vil vi også lettere tolerere lange pauser.
- Gi åpent uttrykk for at samtaler kan være vanskelige.
- Vi kan godt si fra når noe er vanskelig eller uforståelig.
- Det går godt an å avslutte et emne som er for vanskelig.
- Vær en ”aktiv lytter” - vis at du lytter.
- God tid gir personen med afasi tid til å forstå og til selv å formidle.
- God tid roer samtale- og taletempoet.
3: Likeverdighet
En rettesnor å holde seg til:
- Personen med afasi og samtalepartneren skal delta likt som sendere og mottakere av budskap i samtalen.
- Det bør foregå utveksling av ny informasjon mellom begge.
- Personen med afasi bør fritt få velge kommunikasjonskanal.
- Samtalepartnerens tilbakemelding skal være oppriktig og gitt på grunnlag av det som er oppfattet og forstått.
4: Samarbeid
- Samtale betyr at man veksler på å ha ordet: Hjelp personen med afasi med å komme til orde når det er nødvendig, og hjelp ham/henne med å være en lytter når det nødvendig.
- Samtale betyr at man skaper en sammenhengende helhet: Vær oppmerksom og ta deg tid slik at personen med afasi slipper til med hele bidraget sitt.
- Samtaler innebærer alltid vedlikehold/reparasjon: Vurder nøye om det er nødvendig å rette opp alle ”feil”, og bruk tid bare på de viktige ”feilene” – de som gjør at vi misforstår hverandre.
Dersom vi får lyst til å hjelpe, for eksempel med å si et ord eller komme med forslag på et ord, bør vi først spørre om personen med afasi vil ha hjelp.
Støttet samtale for voksne med afasi
- Se på personen som har afasi mens du snakker. Dine ansiktsuttrykk bidrar til at personen bedre kan forstå det du sier.
- Bruk stemmen slik det passer seg for å snakke med en voksen person. Du skal ikke høres nedlatende ut. Det skal ikke høres ut som du snakker til et barn. Snakk om én ting om gangen.
- Bruk gester og ansiktsuttrykk.
- Skriv ned nøkkelord med stor og tydelig skrift.
- Tegn enkle, illustrative tegninger. Både skriving og tegning kan i enkelte tilfeller lette tilgangen til ordet.
- Bruk ting fra miljøet rundt til å støtte formidlingen av det du har å si.
- Vær oppmerksom på forskjellen mellom ja/nei-spørsmål og hvorfor/hvordan-spørsmål. Bruk skriftlig ja/nei dersom det er behov for det.
- Erkjenn at personen med afasi er en kompetent og kunnskapsrik person som kan ta bestemmelser.
- Erkjenn at personer med afasi vet hva de skal si, men at de ikke alltid greier å si det.
- Oppmuntre personen med afasi til å bruke gester, tegne og/eller skrive noen bokstaver hvis det er mulig.
- Oppsummer med jevne mellomrom det dere har kommet fram til.
5: Kroppsspråk
Ved å bruke tydelig ansiktsmimikk og gester kan samtalepartneren bidra til at innholdet i et budskap blir lettere å forstå for den som har afasi.
Ut fra sine forutsetninger bør personen med afasi oppmuntres til og påminnes om å bruke tegn og gester som et nyttig supplement eller alternativ i kommunikasjonen.
Eksempler:
- Peke opp/ned med tommelen for å tilkjennegi ja/nei dersom disse ordene ikke kan uttales eller lett forveksles når de blir sagt.
- Gi uttrykk for jeg vet ikke ved å trekke på skuldrene.
- Angi tall ved å vise antall fingre.
- Holde en hånd i været for å formidle at man ønsker å skifte samtaleemne.
Gester kan også i enkelte tilfeller lette tilgangen til ordet for den med afasi. En illustrerende bevegelse kan av og til aktivere ordet slik at det også sies.