Praktiske råd for samtaler med personer med afasi

Personen med afasi bør oppmuntres til å benytte alle tilgjengelige kommunikasjonsformer: ord, gester, tegning og skriving (totalkommunikasjon). Det viktigste er innholdet i selve budskapet, ikke formen eller måten det blir formidlet på.

Det viktigste er at vi greier å formidle det vi har lyst til å si, på en slik måte at det blir forstått av den andre. Det er langt mindre viktig hvordan denne formidlingen skjer.

Tips: samtaler med person med afasi

1: Tid og sted

Om gode fysiske omgivelser for en samtale:

1. Sitt slik at dere kan se og høre hverandre.
2. Sitt rett overfor hverandre. Mange personer med afasi har behov for å se munnbevegelsene.
3. Sørg for at personen med afasi er oppmerksom på at du skal si noe.
4. Unngå forstyrrende bakgrunnsstøy (TV, radio, støy utenfra eller andre i nærheten som snakker).
5. Begrens antall deltakere i samtalen.

 

2: Trygghet - tillit - respekt - åpenhet - tid

Om grunnleggende psykologiske forutsetninger for en samtale:

1. Forsikre personen med afasi om at ”vi har god tid!” Da vil vi også lettere tolerere lange pauser.
2. Gi åpent uttrykk for at samtaler kan være vanskelige.
3. Vi kan godt si fra når noe er vanskelig eller uforståelig.
4. Det går godt an å avslutte et emne som er for vanskelig.
5. Vær en ”aktiv lytter” - vis at du lytter.
6. God tid gir personen med afasi tid til å forstå og til selv å formidle.
7. God tid roer samtale- og taletempoet.

 

3: Likeverdighet

En rettesnor å holde seg til:

1. Personen med afasi og samtalepartneren skal delta likt som sendere og mottakere av budskap i samtalen.
2. Det bør foregå utveksling av ny informasjon mellom begge.
3. Personen med afasi bør fritt få velge kommunikasjonskanal.
4. Samtalepartnerens tilbakemelding skal være oppriktig og gitt på grunnlag av det som er oppfattet og forstått.

 

4: Samarbeid

1. Samtale betyr at man veksler på å ha ordet: Hjelp personen med afasi med å komme til orde når det er nødvendig, og hjelp ham/henne med å være en lytter når det nødvendig.
2. Samtale betyr at man skaper en sammenhengende helhet: Vær oppmerksom og ta deg tid slik at personen med afasi slipper til med hele bidraget sitt.
3. Samtaler innebærer alltid vedlikehold/reparasjon: Vurder nøye om det er nødvendig å rette opp alle ”feil”, og bruk tid bare på de viktige ”feilene” – de som gjør at vi misforstår hverandre.
   Dersom vi får lyst til å hjelpe, for eksempel med å si et ord eller komme med forslag på et ord, bør vi først spørre om personen med afasi vil ha hjelp.

 

Støttet samtale for voksne med afasi

1. Se på personen som har afasi mens du snakker. Dine ansiktsuttrykk bidrar til at personen bedre kan forstå det du sier.
2. Bruk stemmen slik det passer seg for å snakke med en voksen person. Du skal ikke høres nedlatende ut. Det skal ikke høres ut som du snakker til et barn. Snakk om én ting om gangen.
3. Bruk gester og ansiktsuttrykk.
4. Skriv ned nøkkelord med stor og tydelig skrift.
5. Tegn enkle, illustrative tegninger. Både skriving og tegning kan i enkelte tilfeller lette tilgangen til ordet.
6. Bruk ting fra miljøet rundt til å støtte formidlingen av det du har å si.
7. Vær oppmerksom på forskjellen mellom ja/nei-spørsmål og hvorfor/hvordan-spørsmål. Bruk skriftlig ja/nei dersom det er behov for det.
8. Erkjenn at personen med afasi er en kompetent og kunnskapsrik person som kan ta bestemmelser.
9. Erkjenn at personer med afasi vet hva de skal si, men at de ikke alltid greier å si det.
10. Oppmuntre personen med afasi til å bruke gester, tegne og/eller skrive noen bokstaver hvis det er mulig.
11. Oppsummer med jevne mellomrom det dere har kommet fram til.

 

5: Kroppsspråk

Ved å bruke tydelig ansiktsmimikk og gester kan samtalepartneren bidra til at innholdet i et budskap blir lettere å forstå for den som har afasi.

Ut fra sine forutsetninger bør personen med afasi oppmuntres til og påminnes om å bruke tegn og gester som et nyttig supplement eller alternativ i kommunikasjonen.

Eksempler:

• Peke opp/ned med tommelen for å tilkjennegi ja/nei dersom disse ordene ikke kan uttales eller lett forveksles når de blir sagt.
• Gi uttrykk for jeg vet ikke ved å trekke på skuldrene.
• Angi tall ved å vise antall fingre.
• Holde en hånd i været for å formidle at man ønsker å skifte samtaleemne.

Gester kan også i enkelte tilfeller lette tilgangen til ordet for den med afasi. En illustrerende bevegelse kan av og til aktivere ordet slik at det også sies.