Likeperson

Ove Hellvik fra Oslo ble rammet av en hjerneblødning i hjernestammen høsten 2016.

Han har erfaring fra hele forløpet - fra akuttfasen, via rehabilitering til møte med arbeidslivet - og kjenner de ulike sider av livet etter gjennomgått hjerneslag.

Bente Endresen fra Oslo tar imot telefoner fra slagrammede og pårørende fra hele landet.

Hun har erfaring fra å være språkløs rullestolbruker etter en høyresidig aneurismeblødning til, etter bred rehabilitering med fysioterapi, ergoterapi og logoped - å bli en selvgående omskoleringsstudent med bachelorgrad på Høyskolen i Oslo.

May Midtby fra Østfold tar imot telefoner fra slagrammede.

May ble høsten 2012 først rammet av hjerneblødning, deretter hjerneinfarkt med venstresidig lammelse i hele kroppen. Hun har vært innlagt på ulike sykehus og rehabiliteringssenter og har erfaring fra samtalegrupper og veiledning av barn og unge og deres foresatte.

Jan Tore Hylle fra Telemark tar imot telefoner fra slagrammede. Jan Tore ble rammet av hjerneblødning i 1994.

Han har erfaring med ulike hverdagsutfordringer knyttet til hjerneslag - fra å ha sittet i rullestol, mistet jobben, har hatt vansker med å bruke kniv og gaffel til å ha mistet førerkortet som følge av synsproblemer.

Alex Norbakken fra Troms tar imot telefoner fra pårørende.

Alex sin svoger fikk hjerneblødning i 2004 og en nær venn har hatt hjerneinfarkt (blodpropp).

Mathilde Norbakken fra Troms tar imot telefoner fra pårørende.

Mathildes bror fikk hjerneblødning i 2004 og venninnen hennes fikk hjerneblødning da hun var 40 år. Hun er hjelpepleier av yrke. 

Bente Nicolaysen fra Akershus tar imot telefoner fra pårørende til barn og unge (fra 0 til ca. 18 år) som har hatt hjerneslag. Bente er mor til Liam, som fikk første hjerneblødning da han var sju år, og senere som 13 åring.

Hun har erfaring med hjerneblødning (cerebral AVM) og hvilke utfordringer svært unge slagrammede og deres pårørende møter i helsevesenet, skolevesenet og på andre samfunnsområder.

Inge Vermeulen fra Akershus tar imot telefoner fra pårørende til barn og unge som har hatt hjerneslag. Inge er mor til Ida, som var 16 år da hun fikk hjerneinfarkt (blodpropp).

Hun har erfaring med sykehusopphold, rehabilitering, skole, utdanning og støtteordninger. God kjennskap til hvilke utfordringer en tenåring med hjerneslag og tenåringens pårørende møter, samt innsikt i hvordan prosesser fungerer.

Tom er fra Ullensaker, jobber i Norges Golfforbund, og ble smittet i Ischgl i mars-20. Etter ni døgn i respirator på Ahus, var han den første pasienten som fikk plass på LHL-sykehuset på Gardermoens rehabiliteringstilbud tidlig i april samme år.

Trine bor i Bærum, jobber til daglig som helsesykepleier, og ble syk i mars etter å ha blitt smittet av viruset.  Hun ble ikke lagt inn på sykehus, men ble henvist til rehabilitering på LHL-sykehuset på Gardermoen i juni 2020.

Kjell-Olav er fra Enebakk, jobber til daglig i Elvia, og var en av de aller første som ble skrevet ut fra Ahus i mars etter ni døgn i respirator. Kjell-Olav, som ble smittet på skiferie i St.Anton, var på rehabiliteringsopphold ved LHL-sykehuset på Gardermoen i juni 2020.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som betjener telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende.

Det er kjekt å kunne være til hjelp for andre som har kommet opp i samme situasjon som en selv.
Det er opprettet en Facebookside for oss med atrieflimmer og atrieflutter og med i gruppen er det både pårørende og personer med denne lidelsen. Let oss gjerne opp der!

Tilhører likepersonstjenesten i LHL Bergen, som har betjent telefon for hjerte- og lungesyke og deres pårørende siden 2017.

Arne fikk ny hjerteklaff og pacemaker i 2003, og ble hjertetransplantert i 2008. Arne arbeider 50 % og ønsker å bidra positivt ved å være tilstede og dele egne erfaringer.

Bente fikk diagnosen alfa-1-antitrypsinmangel i 1992 og utviklet gradvis alvorlig grad av emfysem. I 2013 ble hun lungetransplantert. Med kronisk sykdom gjennomlever man mange faser i årenes løp.

For Bente har det vært viktig å ha kontakt med andre. Det å drøfte og dele erfaringer bidrar til å få krefter til å møte ulike utfordringer.

Tore André fikk påvist hjertesvikt i 2010 og ble transplantert i 2011. Han har også erfart å gå med hjertepumpe (LVAD) i påvente av transplantasjon og føler seg svært heldig som har fått et nytt hjerte.

Tore André fikk også et hjerneslag i 2012 og er aktiv som likeperson også for denne diagnosen.

Håkon hadde hjerteinfarkt i 2004, og fikk hjertestans og siden ICD-operasjon i 2012. Håkon lever med sin ICD uten komplikasjoner.

Rolf har venstresidig hjertesvikt, søvnapné og bruker bipap hjemmerespirator og fikk ICD i 2013.

Rolf er kontaktperson for likepersonstjenesten i Viken (Østfold) og for likepersonstjenesten på Sykehuset Østfold, Kalnes.

Inger-Lise fikk diagnosen Idiopatisk Pulmonal Arteriel Hypertension, PAH – i 2004, dette etter å ha vært syk i 2 år. Å leve med en kronisk og progredierende sykdom kan kreve fysisk styrke, psykisk utholdenhet og sosial støtte, og Inger-Lise vil gjerne hjelpe og lytte til andre som har behov for en samtalepartner.

Sølvi jobber daglig som spesialsykepleier på en lungeklinikk, og har også erfaringer fra det å være pårørende til alvorlige syke.

De erfaringer hun har gjort seg som sykepleier, pårørende, og som pasient, ønsker hun å kunne dele med andre som har diagnosen PAH.

Ina Lill fikk diagnosen idiopatisk pulmonal arteriell hypertensjon da hun var 26 år, etter mange år som syk.

Hun har gått igjennom og bearbeidet mye sorg og frustrasjon over å få en så alvorlig sykdom, og det å bli ufrivillig barnløs på grunn av sykdommen.

Ina Lill savnet noen å prate med som forsto hvordan hun hadde det, da hun gikk gjennom prosessene i forbindelse med sin sykdom og ønsker nå å være den støtten for andre slik at de kanskje skal slippe å føle seg så alene.