Vestre, når vi redder flere må vi også ta vare på flere

Når regjeringen snart samles til budsjettkonferanse for å legge rammene for neste års statsbudsjett, avgjøres hvilke prioriteringer som skal prege norsk helsepolitikk fremover. Midt i disse prioriteringene ligger et grunnleggende paradoks i moderne helsepolitikk. Medisinen blir stadig bedre til å redde liv, men helsepolitikken og budsjettene er ikke alltid like gode til å ta vare på menneskene etterpå.

Når flere overlever alvorlig sykdom, betyr det samtidig at flere lever videre med behov for oppfølging. Og tiden er overmoden for å skrive det siste kapittelet der et overlevd liv skal leves.

Nær 90 prosent av sykdomsbyrden i Norge er knyttet til kroniske sykdommer. Likevel mangler vi fortsatt en samlet nasjonal strategi for hvordan mennesker med kroniske sykdommer skal følges opp gjennom livet. Mange opplever at oppfølgingen stopper opp etter sykehusoppholdet, eller at de selv må koordinere mellom fastlege, sykehus og kommunale tjenester.

Altfor mange faller mellom nivåene i helsetjenesten.

Så hvorfor prioriterer vi ikke de områdene vi med sikkerhet vet fungerer? Rehabilitering er ofte det som avgjør om en pasient kan komme tilbake i arbeid, klarer seg hjemme eller kan leve et aktivt liv etter sykdom. Mange slagrammede får ikke nok språktrening. Hjerte- og lungepasienter får ikke alltid tilbud om opptrening etter sykehusbehandling. Kommuner rapporterer om stramme budsjetter og vanskelige prioriteringer, og frisklivssentralene kuttes.

Når oppfølgingen svikter, risikerer vi at mye av gevinsten fra god akuttbehandling går tapt.

Dette gjelder også på områder der vi har hatt store medisinske fremskritt. Ved hjerteinfarkt og hjertestans overlever flere enn tidligere. Samtidig betyr det at flere lever videre med hjertesykdom og behov for tett oppfølging. Hjertesvikt er allerede en av de mest ressurskrevende kroniske tilstandene i helsetjenesten, og behovet vil øke i årene som kommer.

Det samme gjelder hjerneslag. Rask behandling kan redde både liv og hjernefunksjon, men uten god rehabilitering kan pasienter likevel bli stående igjen med store funksjonsnedsettelser.

Vestre, dette er bakgrunnen for at vi i LHL ber om at statsbudsjettet for 2027 blir et vendepunkt i oppfølgingen av kronisk syke.

Vi trenger en nasjonal kronikerstrategi som sikrer bedre pasientforløp på tvers av nivåene i helsetjenesten. Vi trenger et tydelig løft for rehabilitering både i sykehusene og i kommunene. Og vi trenger bedre strukturer for oppfølging av store sykdomsgrupper som for eksempel kols og hjertesykdom. Over 280 000 mennesker lever med kols i Norge. Likevel mangler vi fortsatt et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for sykdommen. 
 
For en av våre største lungesykdommer mangler fortsatt dette grunnleggende verktøyet.

Et nasjonalt kvalitetsregister for kols og andre lungesykdommer vil gjøre det mulig å sammenligne resultater, identifisere svikt i oppfølgingen og sikre at pasienter får den behandlingen kunnskapen tilsier, uavhengig av hvor i landet de bor.

Dette handler ikke bare om helsepolitikk. Det handler også om samfunnsøkonomi.

God oppfølging kan redusere reinnleggelser, forebygge komplikasjoner og bidra til at flere mennesker kan leve aktive liv. Når mennesker får hjelp til å mestre sykdommen sin, kan flere delta i arbeid, klare seg hjemme og opprettholde livskvaliteten.

Alternativet er langt dyrere, både for den enkelte og for samfunnet.

Norge har et helsevesen som er svært gode til å redde liv. Det skal vi være stolte av. Men medisinske fremskritt må følges av politiske prioriteringer.

Når vi redder flere mennesker fra alvorlig sykdom, må vi også sørge for at de får den oppfølgingen de trenger etterpå.

Å redde flere er en seier.
Å ta vare på flere er et ansvar.